Hvem kan sette en pris på et menneskeliv? Ingen, burde svaret vært. Men dessverre er det ikke sånn. Vi har noen høye herrer i landet her som bestemmer over medisiner og priser. Jeg har brukt mye tid den uka her på å forbanne legemiddelverket og beslutningsforum som ofte gir avgjørelsen som kan bety liv eller død for mennesker.
Mamma har fått tilbakefall på kreften. Hun har hatt to tøffe uker på sykehus med mye smerter, og vi har venta så i spenning på veien videre. Hun har, som sagt før, eggstokk kreft med spredning. Jeg har ringt sykehus, lest forskning og vi fant ut at Olaparib er en ganske ny medisin i Norge som viser god effekt for pasienter med den type kreft mamma har.
Hadde vi bodd i Danmark så hadde hun fått denne medisinen med en gang, men i Norge har de høye herrene bestemt at den skal gis ved tilbakefall. Vel, nå kom tilbakefallet!
Og i dag kom telefonen– mamma får Olaparib. Først noen kurer med cellegift, så Olaparib. Det var en helt vanvittig beskjed å få, og samtidig som jeg er så glad for oss, og for mamma, så blør hjertet mitt for de som ikke får den beskjeden. Og jeg lurer jo på om mamma hadde sluppet de ukene her og det tilbakefallet om Norge hadde godkjent medisinen fra start.
Det vil jeg jo ikke få vite, men jeg blir provosert og frustrert og lei meg over at medisinprisene er en industri som tjener penger på menneskers sykdom.
I dag gikk det vår vei, og det priser jeg meg lykkelig over. Og absolutt på tide det går mammas vei! Ikke en dag for sent. Norge skal være et av verdens beste land å bo i, men jeg tror de som har sagt det- aldri har vært alvorlig syke, eller vært i Nav systemet i Norge.
Kreft er en sykdom med mange highs and lows, mange nervepirrende timer som føles helt avgjørende ut. I dag var det en high- en høydare- en opptur, og med den følelsen innabords så tar vi helga.
Og puster !
God helg alle .
