Mennesker mister fort sin verdi i et velferdssamfunn. Når man ikke lenger kan jobbe, er psykisk syk eller rusmisbruker, eller gammel og kanskje dement, så forsvinner noe av verdien som menneske. Man er ikke lenger til nytte for noen, og bidrar ikke lenger til samfunnet på en måte som samfunnet sier man skal gjøre. Mennesker blir en byrde, og en klamp om foten – både blant familie og helsevesen.

Som hjelpepleier har jeg mange ganger hørt kollegaer si,” ikke bry deg om ho- det er bare psykisk”, om en pasient. Da er det lissom ikke så farlig da. Det er enklere å ha sympati og medfølelse med noen som har en fysisk sykdom, enn noen som er fulle av sinne fordi de egentlig er livredde for hva som skjer.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Når min bestemor ble dement, så opplevde jeg at “alle” mente hun burde få slippe. Og det provoserte meg så innmari, for hun var fortsatt min bestemor. Og hun hadde gode dager, på hennes måte. Hun ble nedgradert til å være en som de rundt ønsket skulle få slippe å leve mer. Jeg opplevde at folk rundt ble redd for henne, og jeg opplevde at det som roet henne aller mest- var en klem.

Ingen hadde ansvar, og hver gang hun ble lagt inn på sykehus så måtte en av oss pårørende være med å passe på slik at hun ikke forsvant eller gjorde noe som skadet henne eller seg selv. Systemet hadde ikke annet å tilby, og min bestemor ble en byrde for alle. Samtidig så blir familiene til mennesker som er så syke, tilslutt helt utslitt. Det går en stund, men så spiser det deg opp.

Det å ha en sykdom som ikke syns på utsiden, er utrolig vanskelig. Du må forsvare noe ingen ser, og som få skjønner. Det å føle at man mister sin verdi, gjør noe med mennesker og mange med psykiske lidelser- reagerer med sinne. For å være sårbar, og å være lei seg – er altfor vanskelig. Det er vanskelig for de rundt å forstå, og det er vanskelig å se bak alt det som sykdommen fremprovoserer.

Har man en demens sykdom, så går det rett og slett ikke å forstå. Det kan ta år før omverdenen skjønner hva som foregår, og da er mange ganger familien helt på felgen av årevis med intriger og krangler og bekymringer.

Når noen du er glad i , blir så syk, så blir det på en måte en sorg i seg selv. Det å miste noen som fortsatt lever, er utrolig vanskelig og sårt.

Det er vanskelig å la de harde og vonde ordene , gli forbi, og det er til tider vanskelig å se det mennesket som er bak all den sykdommen som forandrer den vi kjenner.

Men så må vi ikke glemme.

Sykdom kan ramme hvem som helst og når som helst. At det går utover personlighet og psyke- det forandrer ikke det fakta at det er det samme mennesket bak. Det er det samme mennesket du alltid har vært glad i.

Kan hende vi må finne andre måter å være til hjelp på, og andre måter for å beskytte oss selv oppi alt, men vi må aldri glemme at vi er glad i dem. Og at det fortsatt er samme hjerte som banker, og samme armer som før har klemt deg med så mye omsorg.

For plutselig så er det over..

Ta vare på de du er glad i, og ta vare på deg selv. Og jeg håper vårt helsevesen prioriterer mer mennesker med psykiske lidelser og alzheimer. Spesielt hos de eldre som har svært få tilbud pr dags dato. Det er en gruppe mennesker som blir glemt, og det skaper mye sykdom og utslitthet hos de rundt også.

For det er bare mennesker, og verdien er like stor- uavhengig av sykdom. Og som et velferdssamfunn så må det sørges for at de blir tatt vare på. Inni alle sammen, så banker fortsatt det samme hjertet.

Det er bare litt vanskelig å se noen ganger…