På henvendelsene jeg får så ser jeg at behovet for økt kunnskap hos helsepersonell, er så til de grader tilstede. Jeg har fått meldinger fra eldre og voksne, som har vært og er syke og i kontakt med helsevesenet. Og fra ansatte i helsesektoren.
De fleste sier de ikke har opplevd å ha noen med annen legning eller identitet hos seg der de jobber.
Selvfølgelig har de det, de har bare ikke klart å opprette den tillitten og tryggheten man trenger for å kunne være seg selv. Det har ikke blitt spurt de riktige spørsmålene.
Kommer man inn på et sykehjem, eller en institusjon av noe slag, og får innkomstsamtale- så er det ingen som tar høyde for at du ikke er heterofil. Det er ingen som tar høyde for hvilket pronomen du bruker. Det er ingen som tar høyde for at du er deg selv.
Og for de menneskene det gjelder, så betyr det så enormt mye. Mange av de som er på institusjon i dag, har levd med å bli stemplet både som psykisk syk og kriminell- fordi de blir tiltrukket av samme kjønn. Det er en skam mange fortsatt bærer med seg, og som helsepersonell ikke må videreføre.
Det handler om å se hver enkelt, og å våge å spørre spørsmål. Man må våge å spørre spørsmål som man selv syns er vanskelig også.
Å være syk, og å være avhengig av andre for å leve- for livskvalitet. Det gir helsearbeidere et stort ansvar- og det betyr at man må tenke utenfor boksen. Når ikke opplæringen i skolen enda er der den burde være, så må alle ta ansvar for å se mennesker som den der er.
For å skape tillit og trygghet.
Ingen skal måtte oppleve det tryggest å gå inn i skapet igjen, i møte med helsevesenet vårt… Og der har vi en jobb å gjøre.
Ønsker du noen til å prate om dette på din jobb, så ta kontakt med meg. Kjærlighet handler ikke om aldersgrense, legning har ingen aldergrense og å være seg selv- har ingen aldersgrense.
Dagens pensjonister har jo gjerne levd rundt halve livet før forbudet mot homofili ble opphevet, så det er jo ikke så rart at de bærer preg av det. Greit nok at den forbudsparagrafen var død en del år før den formelt ble opphevet, men stigmaet rundt om i samfunnet var jo der, så det var neppe noe en blapret i vei om til alle og enhver, for å si det sånn!
Herregud, en skal jo ikke lenger tilbake enn til min oppvekst, i det jeg på ett eller annet tidspunkt innså at det slett ikke var vanlig å få de leksjonene jeg fikk hjemme! Spesielt mamma var helt klar på det at dersom jeg eller broder’n var homofile, så var det ikke noe issue what so ever. (Nå skal vi ikke se bort i fra at det var en del av henne som hadde håpet at så var tilfelle mht til å skandalisere mormor og bestefar, men never the less *haha*)