Tenk om du hadde en barndomsvenn, som du ble stormende forelsket i som ungdom. Hvor alle følelsene ble gjengjeldt. Husker du den følelsen av å være så forelsket i en annen på en måte som gjorde at resten av verden forsvant? Den følelsen av å være alt for den andre, og hvor dere trodde at hele livet  var foran dere. At dere skulle fikse alt og inget problem var for stort så lenge dere var sammen? En ung og uskyldig kjærlighet, hvor bare et kjærtegn kunne gjøre at resten av dagen bare var et stort smil.

De fleste av oss klarer vel å sette seg inn i hvordan det var å være ung og stormende forelsket. Voksen og stormende forelsket er vel ikke så mye annerledes, bortsett fra at det er en del andre hensyn å ta enn bare seg selv. Livets år får oss gjerne litt ned på jorda.

Jeg har fått en historie, som rørte meg langt inn i hjertet. Den handler om to unge jenter, som for 30 år siden ble så forelsket i hverandre. Unge og uvitende om verdens fordommer så trodde de at det skulle gå bra og at de sammen kunne klare alt. Men så enkel var ikke verden. De ble tatt på fersken av den enes foreldre, og deretter adskilt. Den ene familien flyttet Nord i landet, den andre ble boende i Sør. Og det som hadde skjedd ble aldri mer snakket om. Ikke var det så enkelt å holde kontakt som det i dag er med sosiale medier og internett, så kontakten mellom dem ble helt brutt.

Tiden leger jo sår litt, men etter den opplevelsen var det ingen av jentene som snakket om sin legning igjen. Begge levde liv som var forventet av dem, med barn og mann på hver sin kant av landet. Med en stor sorg innvending som aldri helt ville gro. Samtidig med en hverdag som fikk dagene til å gå.

Det som fikk gåsehuden min til å reise seg var at 33 år etter de ble adskilt, og forelskelsen endte med å bli et stort sår, så treffes de tilfeldig i Oslo. Og 33 år ble som skylt bort. Tenk det, så fantastisk. For en kjærlighetshistorie. Det var jo bare meningen at de to skulle være sammen. Det ble en lang prosess på begge sider, men tilslutt så endte de opp sammen og i dag er dem gift.

Åh <3 Det er bare så nydelig og så vakkert. Og jeg tenker jo at noen er bare ment til å være sammen. Noen er skapt for hverandre. Tenk da, 33 år etter så treffes de helt tilfeldig på et utested i Oslo. Og i Oslo av alle steder, hvor det kryr av mennesker. Hva er oddsen for det ? Til tross foreldrenes forsøk på å holde de adskilt og få dette “under teppet”, så møttes de til slutt. Og historien deres fikk en fortsettelse. Og den fortsettelsen fikk de sammen.

Jeg fikk tillatelse til å dele denne , og det er så mange triste historier om homofile og lesbiske, at det trengs litt skikkelig magi her også. Det kan jo ikke bli finere enn det her. Det kan nesten ikke bli mer magisk.

Vi trenger mer kjærlighet i verden og vi trenger kjærlighet mellom alle. Å elske hverandre, virkelig elske noen, er vist noe som kan henge i et helt liv. Noen personer glemmer man kanskje aldri?

Og for disse to, så kom deres tid til slutt.

Og lesbisk kjærlighet, homofil kjærlighet og heterofil kjærlighet. Alt er bare kjærlighet, og det finnes ikke noe galt med det.  Hurra for kjærligheten og for at mennesker kan elske den de elsker.

Jeg håper disse to damene får mange lykkelige år sammen, og det gjorde i allefall dagen min. Håper denne historien rørte ved noe hos dere og <3 Og at det kan vise litt at kjærlighet er kjærlighet uansett.