Det ligger et selvmordsbrev på Facebook som nå som sirkulerer og som folk deler helt ukritisk.Denne jenta tok livet sitt men brevet sirkulerer fortsatt. I avisene så står det en artikkel om det. Det står at brevet ikke bør deles og at det kan trigge andre mennesker til å ta livet sitt. Jeg har lest brevet og jeg er usikker på om det bør gjemmes bort. Det var et ekte brev fra en ung jente som hadde det så utrolig vondt, og som valgte bort livet. Som ikke så noe mulighet til at livet hennes kunne bli bedre.
Hvor går grensen mellom åpenhet og det å være en trigger?
På sosiale medier og snap så er det lukkede grupper hvor mennesker skriver om å ta livet sitt til hverandre hele tiden, som ikke vi ser. Og hvordan skal vi få vite, om ikke noe deles litt ukritisk? Hvordan skal vi nå frem for å fortelle at det alltid er noe å leve for?Og hvordan skal den voksne generasjonen skjønne hvor mye som kan plage ungdom så mye at de ikke ønsker å leve lenger, om ikke vi ser det?
Det er jo ingen hemmelighet at det er mye selvmord. Det er mange familier som sitter igjen knuste og fortvilet og med så mange spørsmål etter noen de kjenner har valgt å ta livet sitt. Og ungdommene forherliger dette på et vis, og skjønner ikke konsekvensene av det de skriver eller hva de gjør. Mange klarer ikke å skjønne at ved å ta livet sitt så er det ingen vei tilbake. Det er ingen retur og angrerett. Da er livet over, og så mange mennesker sitter helt knust og fortvilet tilbake.
Mange er skadet for livet etter traumer påført dem i barndommen, og for noen føles det sikkert ut som det ikke kan repareres. Det må fram hvor store skadevirkningene kan bli av en utrygg barndom. Det må frem at noen barn og unge har det så vondt at de ikke ønsker å leve mer. Det må fram sånn at vi kan se dem.
Forskning viser at mennesker med andre legninger ligger høyt oppe på selvmordsstatistikken, og mennesker som har hatt en traumatisk og vond barndom. ( Blant mye annet) Og det må synliggjøres. Hvordan skal vi ellers få gjort noe med det? Hvordan skal vi få hjulpet disse ungdommene om ikke noe blir synliggjort?
For trigge hverandre, det klarer de uansett i dagens samfunn. De har tilgang til alt av sosiale medier hvor det er egne lukkede” selvmordsgrupper”, og hemmelige snap grupper hvor foreldrene ikke har den fjerneste aning om hva som skjer og hva de skriver til hverandre. Vi lever i et samfunn hvor alt er så lett tilgjengelig og samtidig så enkelt å skjule.
Om ikke det synliggjøres, hvordan skal vi få vite ?
