Det har vært tunge uker nå, og sånn er det innimellom- og det lærer jeg meg sakte men sikkert å leve med. Jeg har mine greier for å holde hodet over vannet, når kroppen er på sitt verste. Jeg er ekstremt dårlig på stress, og kroppen min reagerer så veldig når jeg er under stress. Det har jeg vært en stund nå, og det sammen med vinter og kulde- vel mange av dere skjønner hva jeg mener.

Det er vanskelig å forklare for noen som ikke har det selv, så det prøver jeg sjelden på. Men jeg sier at i dag er det ikke en bra dag til å gjøre det, så i dag må jeg velge noe annet.

For med den sykdommen her- så må jeg faktisk velge meg. Jeg må velge meg, og de tingene hjemme med min familie, som selvfølgelig er de jeg prioriterer mest. Og som er de jeg VIL ha mest energi til.

I altfor mange år så har jeg valgt å ikke gjøre velge meg, og jeg har latt det gå så langt at det har blitt legevakt og sykehus- gang på gang på gang. Jeg forventer ikke at noen skal skjønne det, men jeg forventer å bli respektert. Når jeg sier at det ikke er en bra dag, vel så er det ikke det. Jeg har bare ikke lyst til å utdype det noe mer.

Det er så lett for andre å si; Alle er slitne i blant, eller – ta deg sammen- det er verdt det.

For det første. Å være sliten og å være sliten er to forskjellige ting. Jeg liker ikke snakke om sykdom, men nå føler jeg at det må beskrives litt- for jeg er så uendelig lei av at noen ikke gir seg.

Når jeg sier jeg er sliten, så ligger jeg- eller sitter i sofaen. Jeg klarer ikke fokusere blikket på en ting, det gjør vondt i kroppen- spesielt i brystet da jeg ofte har betennelse der. Kroppen min føles som om den er 200 kg, og alt jeg vil er bare å slappe av. Men det klarer jeg ikke.

For samtidig som om kroppen min er tung som bly, så er den kjempeurolig. Det dirrer i kroppen, og jeg skjelver når jeg flytter på meg. Hjertet hopper kollbøtter, og pulsen er høy. Hele kroppen min jobber, og det eneste jeg klarer er å være der jeg er. Det er som regel et resultat av at jeg ikke har lytta til kroppen i forkant. For advarsler får jeg flust av.

Jeg får ikke med meg hva andre sier, og hver bevegelse kjennes som et maraton.

Det skal være så unødvendig at jeg må si det, og at jeg må forklare det- fordi jeg ikke orker en tur eller en fest akkurat i dag. Mest sannsynlig så har jeg gleda meg like mye som deg til det vi skulle gjøre, og skuffelsen er like stor hos meg. Men jeg kan ikke bare kjøre på. For det kommer en vegg hos meg, og da klarer jeg ikke uansett hvor mye jeg vil.

Ja, det kan hende du syns det er verdt det. Men jeg gjør ikke alltid det. Og jeg syns også det er å forvente litt for mye av meg. Jeg kan ikke ta meg sammen, bare fordi du ønsker det. Jeg kan ikke late som jeg ikke har den fibroen her, bare fordi du syns det er en tullesykdom.

For meg så er den høyst reel, den hindrer meg i mye, og det må jeg akseptere. Jeg liker det ikke, men jeg må akseptere det.

Jeg skulle så ønske at jeg slapp å forklare, fordi jeg vil ikke høres sytete ut. Jeg liker ikke å klage, og jeg føler på en skam ved å ha en sykdom som mange mener er en tullesykdom. Og jeg skulle så gjerne vært uten.

Jeg takler det her så godt jeg kan, men da må jeg få gjøre det som er best for meg også. Det kan hende at det ikke er tur akkurat i dag, og sånn er det. Dessverre. Det kan hende jeg ikke får vært med på den festen vi har planlagt i evigheter, og det er noe jeg er like lei meg for.

Jeg forstår at det er vanskelig for andre å skjønne, jeg gjør virkelig det, men innimellom så skulle jeg ønske at det var en sykdom som var synlig. Bare for at folk skal slutte å presse meg. Fordi det er ikke alltid verdt det, ikke for meg.

Det betyr ikke at jeg ikke vil, det betyr ikke at jeg er mindre glad i deg. Det betyr bare at jeg må velge meg.

Jeg grøsser nesten av å skrive et sånt innlegg. Det verste jeg vet er å klage, og å snakke sykdom. Men for at andre skal skjønne det- så tror jeg nesten at jeg må. Det er vanskelig å sette ord på noe som er så vondt for meg, og det er vanskelig å tenke at sånn blir det for meg framover.

Forhåpentligvis med masse gode dager, og for at jeg skal få ha det- så må jeg velge det som kroppen min takler best.

Du bør ikke skjønne det, men jeg setter pris på om du respekterer det.

Og kanskje jeg må bli flinkere til å sette ord på ting, og forklare hvorfor jeg velger som jeg velger…