«Trenger du ei hånd å holde i, så kan du holde i min. Er sorgen din, så er sorgen min. Vi kan stå sammen vi.» Ukjent.
Nå er det snart et år siden min Mami døde, og en av de fineste damene jeg viste om forsvant ut av livet som jeg kjenner det. En som har vært i livet mitt bestandig, med samme smil, bestemte meninger og med den samme lukten av spenol og parfyme. Det året føles langt, og det føles ut som evigheter siden klemmene hennes.
Jeg håper, og tror at Mami ville godkjent det innlegget her, for det jeg vil få fram- det syns jeg er så viktig. Min mami fikk alzheimer, og det var noe hun var livredd for hele livet etter å ha gått igjennom det samme med hennes mor. Hun var livredd for sykehjem og sykehus, og jeg tror ikke det var noe som skremte henne mer. Men så ble det også hennes skjebne.
Min bestefar tok seg av henne så lenge han klarte, og enda litt lenger… nettopp fordi han kjente frykten hennes. Men til slutt så gikk det ikke lenger og han måtte også innse at deres reise i sammen var på en måte over. Når hun da flyttet, så ble han akutt syk og døde kort tid etter. Jeg tror sorgen ble for stor og han hadde kjempet for lenge.
Alzheimer er en så vond sykdom, men vi må ikke glemme at de er fortsatt dem samme, bare på en annerledes måte. Men kjernen er den samme. Det er det samme mennesket inni der. Det samme hjertet og den samme hånde å holde i.
Det som jeg har sett, er at folk trekker seg unna når noen blir syke på den måten. Det er vondt for alle å se at den personen du har vært så glad i, ikke oppleves som den samme lenger. Det er så vondt når et menneske som har kjent deg så godt, ikke lenger vet hvem du er.
Når Mami døde, så sa de fleste ;” godt at ho fikk slippe”. Men nei, det var det ikke.
Ikke for noen av oss. Og Mami, hun hadde det fint de siste årene ho. Ho var glad, med god matlyst og ble godt stellet med og passet på av enestående helsepersonell og av oss. Fordi vi var så glad i ho. Og selv om hun forandret seg, så var det fortsatt hennes liv, og ho var fortsatt min Mami. På alle områder. Så nei, det var ikke godt at ho “slapp”. Det var vondt, og det er det fortsatt.
Livet er jo sånn. Nye generasjoner kommer til og de eldre går bort. Det er som de sier i løvenes konge; “the circle of life”.
Poenget mitt med dette innlegget og det her skylder jeg min Mami å si. Glem ikke din familie, våg å stå i det som er tøft også, for den det er aller tøffest for er jo den som blir syk. Vær der, uansett, for også det er gode minner å ta med seg. Og livet er jo sånn. Livet er tøft og vi vet jo aldri hva som rammer eller når. Det kan vi ikke velge, men vi kan velge å være tilstede for hverandre. Velg å stå i det tøffe, og velg å vær sammen med dem du er så glad i.
For en ting kan jeg love deg. Når livet er over, så er det minner som er gode å ta med seg.
Uansett hva som glemmes og hvordan et menneske forandrer seg, så er det fortsatt det samme mennesket, og det er fortsatt din person. Og denne fine dama, min person… Ho savner jeg hver eneste dag, og gleder meg over minner som det er bøttevis av <3 Både med og uten alzheimer sykdommen.
Har du noen i livet ditt som min Mami, så ta vare på alle stundene dere har, for det kommer en tid hvor du ikke får det tilbake <3 Grip det, før det er for sent.
Min Mami fikk Alzheimer , men hun var ikke Alzheimer.
