Barn har aldri bedt om å komme til verden, og velger ikke familien de er født inni. De små kroppene er helt prisgitt oss for hvordan barndommen deres skal bli. Dem er helt prisgitt at vi er foreldre som gir kjærlighet, og som bryr seg og tar vare på dem.

Dem er avhengig at vi tar dem i hånda og viser vei. Lærer rett og galt, og lære dem verdien de har. Og verdien har de uavhengig av om foreldrene holder sammen eller ikke. Det er aldri deres feil, og hvorfor skal vi late som det er det ? Vi må sørge for at ungene ikke føler noe skyld i noe av det som skjer mellom voksne.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Barn føler skyld. For det de ikke har skyld i . Jeg har fem barn og har hatt annenhver uke barn i mange år. Og det er ikke deres feil, så da er det vår jobb som foreldre å gjøre ting så enkelt som mulig i noe som kan være vanskelig.

Fokusere på at vi er glad i dem, og kommer det bonusmammaer og pappaer i bildet, så tror jeg det er lurt å fokusere på at det er flere som er glad i dem. For ingen kan ha for mange som er glad i dem rundt seg.

Min eks sin kone er en av mine gode venner, og barna de har sammen, betyr også mye for meg. Og det gjør jo ting veldig mye lettere. Men vi kunne ha valgt å ikke bli kjent, vi kunne valgt å holdt avstand og kun hatt kontakt med hverandre om det som gjelder ungene. Men da hadde jeg faktisk gått glipp av å bli kjent med en utrolig nydelig person som jeg er blitt veldig glad i.

Men jeg tror helt ærlig at ungene har så mye bedre av at foreldrene samarbeider og har en god tone. Og det bør de aller fleste klare. Ungene er tross alt født på et tidspunkt og en gang så var dere to om det. Da bør det være mulig å bite i seg litt, bære over med ting. I allefall når det gjelder barnas trivsel og oppvekst. Det er noe som kommer til å berøre ungene resten av livet.

Det som er fint her da, er jo at ungenes bonusmor er blitt en som jeg bryr meg veldig mye om, og som jeg er oppriktig glad i . Vi kunne valgt å ikke blitt kjent, men heldigvis så gjorde ble vi det. Og det gir en så god grobunn når vi deler unger annenhver uke. Og vi stoler på hverandre.

Det er flere som har sagt at det er unikt og ikke helt vanlig å ha en god tone med ekser og nye familier, og det syns jeg er utrolig rart. Så lenge det er barn i bildet så syns jeg det er rart. For å ha et greit forhold med den andre forelderen tror jeg er alfa omega når ungene vokser opp. Det handler vel kanskje litt om å gjøre det beste ut av det som er … Ta det som det er, og bite i seg mye av det som irriterer og som man kanskje ikke liker så godt.

Og du bør jo ikke like den andre, men lat som det da. Og kanskje blir du overrasket og liker dem nye som kommer inn i ungenes liv? Det er jo mennesker ungene vil huske fra barndommen som noen nære, og hat tror jeg det aldri kommer noe godt ut av.

For en gang så har du jo mest trolig likt den andre, og har du da barn, så kom det også noe veldig godt ut av det:)

Tenk hva ungene lærer av det. Jeg har fem fine gutter , og det skal godt la seg gjøre at ikke en av de blir skilt en gang i fremtiden. Da håper jeg at de har lært å ta vare på hverandre oppi alt, og gjøre ting best mulig for eventuelle barn som er i bildet.

For det er egentlig ikke så vanskelig å være litt snillere mot hverandre. Det bør i allefall ikke være det.

Og for min del så har det bare åpnet opp for flere venner, og en enklere hverdag for ungene.