Det er Januar, og det er rare dager- nok en gang. Og jeg kjenner med hele kroppen at jeg så gjerne skulle ønske livet var normalt igjen. Jeg kjenner skikkelig på det å ikke skulle få besøk eller dra på besøk. Jeg kjenner på det at det skal være greit å ta inn flerfoldige tusen mennesker som arbeidskraft fra andre land, også skal ikke jeg få besøk av sønnene mine eller foreldrene mine.
Men kanskje det er sånn at Norge trenger dem? For de tar jobbene nordmenn ikke vil ha? Går vi til grunne uten utenlandsk arbeidskraft ? Så mye arbeidsledighet det er i Norge nå, så må det vel være nordmenn som ønsker å jobbe også vil jeg tro?
Vi har brukt sunn fornuft og gjort det vi skal hele tiden, men det hjelper jo ingenting. Det strammes inn bare mer og mer. Og ja, jeg syns det er skikkelig kjipt. Og jeg ser ikke helt sammenhengene i reglene her. Det er vel litt sutring fra min kant :P, men pokker heller. Skal det ikke snart bli bra ?
Så vil det komme en vår igjen og jeg tror vi må holde fast i det. Jeg prøver i allefall alt jeg kan å holde fast i det. For uansett hvor mørkt ting ser ut, så er det ofte et lys i enden. Og det er livet det her og, med alt det bringer med seg av følelser og omstillinger.
Og lysere dager er jo noe å glede seg til, og glede seg over. Imens så får vi prøve å ta vare på hverandre, og huske dem sliter mest. Huske de som er ensomme, isolerte og som har vonde og tøffe dager nå.
Så krysser jeg fingre for at det blir lys igjen, for alle <3
