Et lite sekund så føles alt normalt. Og det er alt som trengs innimellom. Litt normalitet i alt det unormale.
For å gå på tur med fine folk, og få besøk på verandaen med to meter og sol- det savnes så utrolig, og jeg setter så stor pris på at det en liten stund kjennes som livet som jeg kjenner det.
En kaffe med kohorten, og grillings i hagen- det holder det , for nå. Bare utrolig rart å ikke klemme hverandre. Men det kommer forhåpentligvis. Det er ikke klemmer vi går glipp av, men klemmer vi sparer.
Og heldigvis så har jeg mine nære som jeg klemmer på <3
For det er ikke en eneste klem som skal kastes bort, når dette er over..
Imens så griper jeg alle de gode tingene med alt jeg kan <3 Og holder fast …
0 kommentarer