At du er bra nok! Det du føler er viktig, og det du føler er dine følelser. Din historie er din, og du har lov å ta deg selv på alvor. Du har lov å sørge over det du syns er leit, og du har lov å kjenne på dine egne følelser.
Jeg får en del meldinger innimellom hvor dere skriver at det er så mange andre som har det så mye verre enn dere, og at det er en grunn til å ikke tenke på seg selv og sitt. Som er livredd for hva andre vil si om ting dere har på hjertet. Og vil noen ta dere alvorlig?
Og det kjenner jeg meg igjen i. Men hva klarer vi å være for andre om vi ikke klarer å ta vare på oss selv emosjonelt først ? Og hvorfor er andre sine historier så mye mer verdt enn våre egne?
Det var en god venn som en gang sa til meg; Det er din historie, og den har du lov til å eie. Og det har jeg tenkt mye på i etterkant. Fordi det er det jo. Jeg har mine ting bak meg, som sitter i min kropp og i mitt hode, og det har jo jeg også lov til å kjenne på selv om det er andre som har det verre.
Når jeg skulle stå fram, så ville jeg aller mest ikke såre noen. Jeg drøyde i det lengste fordi jeg ikke ville være årsak til at andre skulle få mye å tenke på. Men jeg såret jo meg selv. Gang på gang, med å ikke ta meg sjøl på alvor.
Litt det samme har jeg med min fibromyalgi og helseutfordringer. Det er jo ingenting jeg dør av, og det er så mange andre som sliter mye mer enn det jeg gjør. Likevel så er det jeg har, det jeg opplever og det er min hverdag- og mine tanker og følelser. Og det er jeg verdt at jeg tar på alvor. For bare da kan jeg faktisk gjøre noe med det, om jeg aksepterer det først.
Kanskje vi må bli flinkere til å eie vårt eget, for å komme videre? Jobbe gjennom det, og ta følelsene våre på alvor.
Du er hovedpersonen i ditt liv, og ingen andre vet hvordan du har det innerst inne. Det trenger ikke være noen grunn til at du har det tøft heller. Men sliter du med noe- så ta det på alvor. Godta det, og aksepter at det er sånn du har det nå. Så kan det kanskje være lettere å finne en løsning ut av det, og videre.
Jeg tror mange av oss kjenner på tunge ting nå, det gjør jeg og. Jeg kjenner på hvor lite sosialt liv jeg har uten jobb og med hjemmeskole. Jeg kjenner på hvor trist det er å ikke møte eldstemann som bor i Oslo. Men så kommer tanken om at det er andre som har det så utrolig mye verre, og at det her må jeg bite i meg. Det er filleting i det store og hele.
Men filleting eller ikke, det er sånn jeg har det nå. Og jeg orker ikke late som alt er tipp topp hele tiden, for det er det ikke. Jeg er møkk lei av pandemi og sosiale begrensninger og frykten for et virus som virker som det stadig blir verre. Samtidig så vet jeg at om en time så kan jeg føle det bedre. For jeg har så gode mennesker i livet mitt som alltid snur ting. Og som får meg til å smile, og å sette pris på det livet jeg har uansett <3
Og jeg vet at det ikke er farlig å kjenne på det tunge heller.
Jeg vet at jeg er bra nok, og jeg vet at det jeg føler er reelt for meg. Og det fortjener jeg å lytte til, akseptere- for deretter å kunne snu det. Jeg tror ikke det er så lurt å lukke det inne bestandig.
Og tenk alt jeg hadde gått glipp av om jeg ikke hadde tatt meg selv på alvor. Jeg hadde gått glipp av å kunne være den jeg er, uten hemmeligheter og skjulte følelser.
Så om ingen har sagt det til deg, så vit at du er bra nok. Og at du eier din historie. Du er verdt å lytte til, og du er verdt å ta følelsene dine på alvor.