Jeg har snakket med flere mennesker som har en psykisk lidelse, og spurt litt om hvordan pandemi tiden har påvirket deres psykiske helse.
Kari, 46 år, har slitt med angst og psykiske utfordringer mesteparten av livet. Hun har taklet det så godt hun kan, men så ble det unntakstilstand. For mange med psykiske utfordringer, så er det å ha kontroll en stor del av hverdagen. Og her har nok mange følt de har mistet kontrollen. Anbefalinger og regler har forandret seg med vinden, og frykten har blitt større for mange.
Når jeg snakker med Kari, så er hun sliten. Hun er sliten av å måtte ha fokus på å finne de riktige anbefalinger og regler, og hun føler hun ikke klarer å følge med. Hun sier selv at hun er redd for å gjøre feil, og resultatet er at hun nesten ikke våger seg på utsiden av døren. Hun har sosial angst, og sier det blir vanskeligere og vanskeligere å ta det skrittet med å bevege seg ut fra tryggheten hjemme.
For å ha psykiske problemer, gjør noe med konsentrasjonen vår. Det gjør noe med evnen til å få med seg alt, fordi kroppen og hjernen allerede jobber på høygir for å takle hverdagen. Så skjer det som har vært nå, og som ingen av oss har opplevd før, og hva gjør det da med et sinn som er fullt med frykt fra før av ? Hva har det gjort med tilbudet psykisk syke får ? Med behandlingen?
Jeg har blitt fortalt av noen som har egen erfaring med det, at det er lite treff med andre mennesker, både privat og under behandling. Noen har vært lagt inn og omtrent blitt isolert på rommene sine. Og det her er mennesker som også har slitt psykisk før Covid. Mennesker som er helt avhengig av andre for å klare å stå i livet.
Så tenker jeg også på .. hva med alle de andre? Hva med alle de som har opplevd å miste jobben sin, de som har levd i frykt og isolasjon alle disse månedene? De som kanskje for første gang kjenner på en ustabil psykisk helse nå.
Når ser vi toppen av det? Og har vi et helsetilbud klart?
Hva med barn og unge som ikke har fått sosialisert seg på samme måte som før? Som mister litt av læren i samspillet med andre mennesker? Som har foreldre som ikke har taklet det her bra, og det har vært forandringer både hjemme og på skole. Hva har det gjort med lite nærkontakt og lite berøring?
Hva gjør det her med oss? Og når se vi langtidsvirkningene av hva den pandemien her har gjort med oss?
Er vi så tilpasningsdyktige som det kan se ut, eller er det mye som ulmer her som kommer fram når ting roer seg.
Som kommer frem når frykten slipper, og vi kan leve tilnærmet normalt igjen?
Uansett så gjelder det vel å se hverandre, og å bry seg om hverandre- for jeg tror ikke akkurat ventetiden i helsevesenet blir mindre…Og jeg undrer meg litt over hva det året har gjort og vil gjøre med folks psykiske helse. Hva som blir langtisvirkningene av den pandemien som traff oss…
Og når vil den være over ..?
