Før, så gjorde jeg det alle andre forventet av meg hele tiden. Eller det jeg trodde alle andre forventet av meg. Mye av det var nok i mitt eget hode. Men jeg ville gjerne være likt, og jeg ville gjerne være tilstede for alle. Jeg kunne gjort det meste for alle andre, men lite for meg selv. Jeg var ekstremt dårlig på å tenke på meg selv, og gjøre det jeg selv ville gjøre.
Det gjorde det nok også ekstra vanskelig å stå fram som lesbisk, som voksen. Jeg følte jeg brøt med alle forventningene rundt meg, og at jeg valgte meg selv. Jeg valgte meg selv, og det var jo selvfølgelig ikke noe negativt- selv om jeg følte det da. For når jeg valgte meg selv, så valgte jeg også å være meg for alle andre. Og de menneskene som er mine nære, de setter pris på at jeg er den jeg er.
Jeg har møtt på mange ulike personer opp gjennom, og mange som har følt for å fortelle meg hva som skal til for at også jeg kommer opp og fram. Mennesker som jeg gjerne ville skulle være fornøyd med meg. Jeg har ofte hørt at jeg er litt for mye, blir litt for glad, bør ikke glede meg altfor mye.. Men det har jeg slutta å høre på. For det… det er meg det.
For oppi alle tankene på alle andre, så glemte jeg litt at jeg også skal være fornøyd med meg selv. Og at det viktigste er at jeg følger min egen drøm, og ikke alle andre sin.
Det tok sin tid å finne ut av det, men sånn er det vel med livet. Det tar tid å finne ut av seg selv.
Nå gjør jeg det jeg har ønska i mange år, og jeg er meg selv. Om noen har et problem med det, så er det deres problem og ikke mitt. Jeg øver meg stadig på å være den jeg er, med alle mine kvaliteter.
Ta deg tid, til å bli litt kjent med deg selv- og hør litt på hva som er dine drømmer. Ikke hva som er andres drømmer for deg .. Kanskje det er verdt å ta sjansen 😉
Også er det kanskje bedre å angre på noe man har gjort, enn å angre på noe man ikke våget å gjøre..
.
