I dag var jeg i begravelse. Jeg var i begravelse hjemmefra stua mi, for å delta i Kim Frieles begravelse. Live på tv for at hele Norge skulle få følge minnestunden til ei dame som har betydd så enormt for mange. Mer enn det går an å beskrive, og mer enn mange av oss forstår omfanget av.
Med regnbuebånd på kista, og med taler og ord så ble det tårevått fra stua her også. Tenk så mye en person kan bety for så mange. Inkludert meg.
Tenk så mye ei lita dame kan klare, hvor mye hun har oppnådd. Hun har virkelig, gjort Norge til et bedre sted. Og det må vi sørge for at skjer videre også.
Jeg fikk en sms av Kim Friele i sommer, og midt i sykdom som hadde rammet henne- så var hun fortsatt sterkt engasjert i kampen hun har kjempet hele livet. Ga tips og råd, og uttrykte glede over at mange av oss jobber for det samme. Med så mye mindre utfordringer enn hva hun hadde da hun sto opp for oss alle.
Hun sto opp for oss i en tid hvor homofili var kriminelt, og etter hvert også en psykisk lidelse. Hun ufarliggjorde kjærlighet- og ufarliggjorde mennesker. Kim Friele gjorde det enklere for meg, og være meg.
Jeg var så rørt over begravelsen. Rørt over farger, taler, og rørt over presten som hadde en fantastisk tale rettet mot kirken og rettet mot tunge holdninger.
For det er fortsatt mye uvitenhet, det er fortsatt mye fordommer, det er fortsatt mye tunge holdninger. Det er fortsatt veldig mange som tenker at homofile er helt annerledes enn alle andre. Og vi er jo ikke det. De av oss som er skeive, vi er samme mennesker som alle andre.
Kim Frieles stemme må aldri glemmes, og det er det vi som må sørge for. Vi som fortsatt kan si hennes ord høyt. Vi som opplever hva hennes kamp har gjort for oss, og vi som kan elske den vi vil uten å bli sett på som kriminell eller syk. Det skylder vi Kim Friele.
Det skylder vi hverandre.
For annerledes er likere enn man tror <3
