For noen år siden så hadde jeg ikke trodd at jeg ville dele det her

Jeg har jo en liten hang up på skrivebøker, og har spart på mange som jeg har brukt opp igjennom. Noen ganger så går jeg igjennom og titter litt, og i dag kom jeg inn på noen spesielle sider. Det var litt rart og litt trist å lese, og jeg husker det så innmari godt. Jeg hadde ingen dato, men det er en del år siden nå.

Jeg var en som helst ikke ville være så synlig, som gjemte meg på bilder, og som var den morsomme- den som ikke tok alt så høytidelig. Jeg ville ikke at noen skulle se igjennom den maska jeg hadde.

Det diktet her skrev jeg en kveld for flere år siden..

Jeg skulle så gjerne våget å si, 

alt jeg ønsker å gjøre, alt jeg kan gi. 

Jeg har ikke troa, sånn helt på meg selv.

Og jeg lurer på om jeg noen gang våger, likevel. 

Jeg er litt i bur, uten vegger og lås.

En mur som ikke synes for noen av oss. 

Jeg kjenner den bare, den er der så sterk,

bygd opp av det sterkeste byggverk.

Og langt inni muren, et lite sted der

så finnes den jeg egentlig er. 

Jeg vet ikke når jeg rekker helt inn,

til det innerste som er mitt egentlige sinn. 

Jeg vet ikke om jeg våger og klarer,

og mens jeg funderer på det, så forsvinner alle dager. 

Jeg skulle så ønske jeg våget litt mer,

Jeg vil være mer enn den du ser. 

Meg selv, vil det holde for alle mine?

Og vil jeg da fortsatt være en av dine.…?

Det var så ærlig, og jeg leser både tristhet og frykt, samt en lengsel i det her. En drøm å være meg selv, men en redsel for hvordan alle andre skulle takle det. Jeg var så alene med dem tankene, og delte dem ikke med noen.

Når jeg ser tilbake, og spesielt på de siste åra- så skjønner jeg nå hvor langt jeg har kommet. Hvor langt jeg har kommet i meg sjøl, og den tryggheten jeg har funnet. Hvor mye Hege da, og Hege nå- skiller seg fra hverandre. Jeg er fortsatt meg, men jeg er helt meg. Og jeg våger å være synlig.

Jeg våger å være meg.

Jeg hadde vel aldri trodd den gangen jeg skrev det her, at dette var noe jeg kom til å dele. Attpåtil offentlig, for hvem som helst å lese- men det gjør jeg.

Og jeg gjør det fordi jeg vet at noen av dere som leser bloggen min, kjenner dere veldig godt igjen. Med å dele det, så håper jeg dere kan se at selv om dere ikke våger i dag- så kan det forandre seg. Jeg håper dere kan se at livet skjer, og plutselig så er den dagen der. Jeg håper dere kan se at det kan gå så bra:) Så mye bedre enn dere tror.. <3

For jeg vet hvordan dere har det.. Og jeg heier på dere. Mye av frykten skaper vi nok selv, og noe skapes gjennom fordommer som fortsatt finnes i samfunnet. Det er fortsatt et skap å komme ut av, og det gjør det vanskelig for mange.

Når storebror i huset her fant seg kjæreste, så spurte lillebror; Er det gutt eller jente? Og sånn håper jeg det vil bli for alle etter hvert.

Ingen skap å komme ut av, bare vanlige spørsmål <3

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg