Fra innlegget tidligere i dag om ” jeg velger meg glede” til frustrasjon på kvelden. Frustrasjon over Korona og innstramminger og at det aldri skal ta slutt. Det er jo ingen ende på det her, og regler og anbefalinger er så hipps om happ at det er vanskelig å skjønne.
Jeg har brukt sunn fornuft og gjort som jeg skal siden Mars. Men det holder jo ikke.Det er lissom aldri nok og det strammes inn mer og mer.
Jada, jeg skjønner at det er for en stund, men det er trist likevel. Det er så irriterende og kjipt og nå skulle jeg se eldstemann som skulle komme hjem fra Oslo. To av mine andre barn har også flyttet ut og er det meninga jeg ikke skal se dem på to uker heller?
Det må være lov å kjenne på det kjipe her og. For alt ved det her kan ikke romantiseres. Og jeg blir så sint over at det ikke hjelper å gjøre som man er bedt om. For det har jeg gjort lenge nå.
Hva skjedde med god gammeldags fornuft? Er det så vanskelig for folk å følge de rådene og anbefalingene som er gitt at det nå ble en fullstendig sosial nedstenging?
Jeg har som regel klart å holdt fokus denne tiden her, men i kveld gikk rullegardina ned. Samtidig så scroller jeg på facebook og ser at mange er livredde for en ny lockdown. Det er mange mennesker som har hatt en tøff tid i julen, det er mange med angst og psykiske problemer som sliter og flere blir det etter det året her. For å bli fratatt den sosiale kontakten med andre mennesker- det gjør noe med folk. Det gjør noe med ungdom og med voksne og med eldre.
Men det gjøres jo ikke nok med psykiatri tilbudet i Norge. Jeg følger helsesista på sosiale medier, som så mange ganger i løpet av det siste året har ropt ut at det er fare på ferde for mange av ungdommene våre. Ungdommer som tar kontakt med ho og forteller at de ikke orker mer, og hva det her gjør med dem.
Ja for mange er det å redusere sosial kontakt, som et luksusproblem, men det er ikke det for de det gjelder og som har det vondt og vanskelig.
VI HAR INGEN Å MISTE!
Ikke til korona, men heller ikke til selvmord.
Det her har så vanvittig til konsekvenser, og to uker kan nok føles lite for mange. Men for andre kan det føles helt mørkt ut.
Jeg sutrer over å ikke se ungene mine og de nærmeste , men vi er alle friske og klarer det. Men likevel er det lov å kjenne på det savnet og den frustrasjonen. For de følelsene er der de og.
Jeg gikk inn på en side på nett hvor mennesker med ulike psykiske sykdommer deler det de sliter med. Og nedover hele nå så står det – Orker ikke ny lockdown, –redd for de neste ukene,- åssen skal jeg komme meg gjennom dette... Ringvirkningene av det her er utrolig skremmende.
Fordi for utrolig mange mennesker så er januar starten på at en tung periode er ferdig. Julen er tung og vond for mange, og januar er litt starten på nytt igjen. Så kommer det her.
Jeg skjønner det må gjøres, jeg forstår hensikten, men det må også være lov å si at jeg er dritt lei!
Imens så tviholder jeg på at det blir bra igjen..