Er det noe vi lærer om og om igjen, så er det at vi aldri kan vite hva fremtiden vil bringe. Det har vi vel fått mer enn nok påminnelser om på en stund nå?
Det føles så meningsløst og ondskapsfullt det som skjer i Ukraina nå. Og flere steder i verden. Når jeg var yngre så hadde jeg en tanke om at når jeg ble stor, så ble verden mindre. Og det ble den. Den blir mindre, og jeg forstår mer og mer at vi er en verden.
Vi er mennesker alle sammen- i en verden. På en planet, og vi fucker opp stadig. Det kriges og bombes og så mange mennesker blir berørt. Så mange blir drept, skadet, redde og så mange får livene sitt snudd opp ned. Det er skummelt, skremmende og utrolig trist. Det er skremmende at en person kan gjøre så mye vondt uten at noen klarer å stoppe han.
Vi har snakka mye om dette hjemme de siste dagene, ungene får med seg mye fra nett og har hatt mange spørsmål. Det er vanskelig å forklare noe jeg sliter med å forstå selv.
Men det vi ikke må glemme, er livet vi har. Det er viktig å slå av nyhetene litt, og leve livet som vi kan. For det vi vet – er det som er her og nå. Og disse øyeblikkene, disse vanlige øyeblikkene som vi nesten ikke tenker over at vi har- det er øyeblikk som betyr aller mest. Så i dag har vi vært ute, i sol- og lukta på våren som kommer nærmere.
God helg alle:) Og husk å gjør noe hyggelig innimellom alle vonde nyheter.
