Lise Mette Paulsen svarer meg så fint forrige uke at her på Nav skal alle føle seg sett og hørt og ingen er ubetydelig hos oss. Fine ord, men de betyr ingenting så lenge ikke handlingen viser det samme.
Hos meg ringte lederen samme dag innlegget sto i avisa, og ting skulle ordnes. Det beklages i hue og ræva, men ingenting skjer. Og nå er enda en uke gått. En dag nærmere jul for hver dag, og jeg er verken sett eller hørt. Ingen gidder å ta opp telefonen og ringe meg tilbake heller.
Ingen tar kontakt, og ingen forteller meg hva som skjer.
Jeg har skjønt at jeg faller mellom alle stoler i et system som det ikke virker som de ansatte skjønner heller. Det mest fornuftige en av de har sagt, er ” ta deg et glass vin- det her ordner seg”. Det er nå fire uker siden.
I går snakket jeg med en dame som også er mange uker på overtid i påvente av sosialstønad, som var så utslitt og så sliten av sitt møte med Nav. Jeg delte julematen min med ho, og jeg kjenner det så langt inn i hjertet hva det her gjør med folk. Jeg kjenner meg igjen. Og dessverre så er vi mange…
Vi er mange som går jula i møte med en usikkerhet og frykt over hvordan den vil bli.
Jeg gremmes av et system i byen min som kan gjøre sånn her med folk. Med folk som er syke, og som blir tråkka så langt ned i søla som mulig. Jeg gremmes av at vi i Norge, i en velferdsstat, må kjempe for å bli sett og hørt, og jeg gremmes over at legene kjøres fullstendig over. Spesialister og leger, ingenting betyr noe- for Nav kjører sin egen lov og egne regler. De lover maks 4 uker med ventetid på sosialstønad, og jeg er på min 8 uke nå. Det betyr ingenting , for de gjør som de vil.
Er det noe jeg har skjønt de ukene her , så er det det.
Jeg lurer på hvor mange mennesker som etter det året her nå vil kjenne på det samme som meg. Som vil kjenne på en håpløshet og en usikkerhet til fremtiden og som en periode vil kun klare å tenke fra dag til dag. Hvor mange mennesker nå som har mistet livsverkene sine, som er blitt syke eller arbeidsledig og må ha med Nav å gjøre.
Jeg lurer på hvor mange som vil bli mer syke av møte med Nav. Det her er ingen spøk, når folk får diagnose postraumatisk stresslidelse etter sitt møte med Nav. Det her er alvor, og det skremmer vannet av meg at noen kan gjøre sånn med mennesker. At noen kan behandle mennesker på den måten her, det gjør meg utrygg og redd for fremtiden når jeg har helseutfordringer jeg ikke får gjort noe med.
Det har vært en lang vei til å akseptere det selv, men det er en enda tøffere vei å kjempe det jeg kjemper nå. Det er noe som kverner i hodet mitt døgnet rundt, og det sliter meg helt ut. Og i det store og det hele så handler det om mangel på respekt. Mangel på respekt for andre mennesker.
Jeg gremmes over de fine ordene til Nav leder Lise Mette Paulsen som i det store og hele ikke betyr en dritt når ikke det skjer en forskjell. Jeg er fortsatt like ubetydelig i et system som jeg lurer på hvem skjønner…
Det her er ikke en bunke papirer dere har med å gjøre. Det er en bunke med mennesker. Som risikerer å gå fra hus og hjem, fordi dere roter det til. Mister papirer, og ser ikke vedlegg som allerede ligger der. Som ikke bryr dere om behandlingstiden, men gjør som dere føler for.
Det er ikke sikkert det er sånn, men fra utsiden så ser det sånn ut.
Vel jeg klistrer på meg smilet og gjør det beste jeg kan ut av denne dagen også:) Det er sol og jeg har fine folk rundt meg. Så håper jeg dette er dagen hvor Nav ringer…
