Jeg ser om dagen på Krigerhjerte på NRK. For de av dere som ikke har sett den så handler det om en rusfri rusmisbruker som følger to mennesker på deres vei og følger deres kamp for å bli rusfri.
Det handler mye om følelser, og er en ekte dokumentar. Ekte mennesker, ekte følelser og ekte liv.
Og jeg kjenner meg så ekstremt godt igjen. Jeg har aldri ruset meg, heldigvis, men hadde jeg startet så tror jeg ikke jeg kunne stoppet så enkelt. Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til følelsene mine, og har alltid syns det har vært bedre å le bort ting. Jeg har alltid hatt ekstremt vanskelig for å vise meg sårbar, og det har jeg til tider enda- men jeg jobber med saken- og er vel mer i kontakt med følelsene mine nå, enn jeg noen gang har vært.
Jeg har aldri ønsket å bry noen med mitt, og har vel hatt en tanke om at alle har så mye viktigere ting å tenke på, enn meg og mine følelser. Det er vanskelig å la noen se ditt innerste jeg, og å vise fram det som bor i hjertet ditt. Men jeg tror vi gjør lurt i å prøve det.
For det er noe med det hun ene der sier; “Det går så mye fortere over når jeg setter ord på ting og gråter litt. Når jeg velger å snakke med noen, og å åpne meg- så føler jeg meg fort bedre“.
Når jeg har det vanskelig og ler det bort, så sitter jeg likevel med de samme tankene, og de som er rundt meg får ikke noe mulighet til å ta over litt av det vonde. De får ingen mulighet til å la meg få dele og det å kanskje være to om ting. Ikke sikkert andre kan gjøre noe med det, men bare det å komme seg ut av mitt egenlagde tankespor, kan gjøre underverker. Og det som er en katastrofe i mitt hode, kan vise seg å ikke være så ille likevel. Hvis jeg bare deler med noen.
For hva er det verste som kan skje med å la muren falle? Hva er det verste som kan skje om vi viser oss sårbare, gråter, er sint, frustrert og deler de tankene som kverner i hodet ? Og hva er det beste som kan skje ?
Øvelse gjør mester, heter det, og bruk de folka rundt deg som du stoler på- og er trygg på. Jeg er sikker på at de egentlig vil føle seg takknemlig for at du lar dem bli ordentlig kjent med deg. Trygve Skaug har et fantastisk dikt;
Tenk så fint det er å la noen få bli ordentlig kjent med hvem du er. Vi har mye tanker alle sammen, noen mer enn andre, og jeg tror det er lurt å få hjelp til å sortere dem innimellom. Og det er enklere om du deler det med noen. For det er sjelden så håpløst som det kan føles ut i eget hode.
Det du tenker og det du føler, er viktig, og din historie er viktig. Det har ikke noe å si om andre har det verre enn deg. Din historie er likevel din.
