Hva gjør egentlig det som skjer nå med oss? Og nå mener jeg ikke hva det gir oss av symptomer om vi blir smitta, men hva gjør det med oss? Som mennesker? Hva kan vi lære av det her ?
Livet leves sakte nå. Alt er satt på vent, og det er rart hvor tilpasningsdyktige vi mennesker er. Det her er en situasjon vi aldri før har opplevd. Noe som tar fra oss friheten vår, som gjør at vi blir redde og uvitende. Det her kan vi ikke kontrollere. Vi kan gjøre det vi blir bedt om å gjøre og håpe det holder. Vi kan prøve å finne en ny hverdag denne tiden og finne gleder i det vi kan. Det tror jeg er viktig.
Jeg er redd for viruset. Det er skummelt og noe vi ikke helt vet hva er. Mennesker blir smitta i hopetall, og det viser seg fra forskjellig fra folk til folk. Viruset skyr ingen og vi er alle i samme båt. Uansett rase eller legning, rik eller fattig, statsminister eller arbeidsledig. Vi er alle like nå. Og vi jobber mot det samme målet, og få kontroll på dette som truer vår hverdag. Og som truer noens liv.
Finn noe eller noe å hold deg fast i . Finn noe eller noen som kan hjelpe deg gjennom, og som kan gå veien med deg. Jeg syns det diktet her fra Trygve Skaug sier så mye.
Det er noe som er litt fint oppi alt. Vi er like nå. Alle sammen, og det må vi huske på. Når det først gjelder så handler det ikke om åssen bil du kjører eller hvem øst eller vestkant du bor på. Det handler om oss, som mennesker, og det er vel det som betyr mest. Det er deg og meg. Nakne og sårbare mennesker i samme situasjon. Hele Norge er i samme båt nå. Hele verden faktisk. Vi forenes over noe så skummelt som et virus.
Mitt håp er at når dette er over, så har vi forandret oss litt. Vi får et annet perspektiv på livet og menneskene rundt oss. Vi ser at når stormen først kommer, så er vi like alle sammen. Uansett utgangspunkt og status. Uansett legning og uansett hvem land du er født i. Det er nå vi står sammen, selv om vi står fra hverandre. Vi står sammen ved å være fra hverandre.
Vi blir satt på prøvelser, og noen kjenner mer på ensomheten enn andre. Finn.no flommer over av mennesker som tilbyr seg å hjelpe og det er rørende å se samholdet. Digitalscenen og brakkesyke på Facebook samler mennesker til flotte konserter og lager et lys i mørket. Et lys som vi griper med begge hender nå.
Selv om jeg er redd for viruset, så er jeg nesten mer redd for ringvirkningene det har hos oss. Mennesker står uten jobb, med en usikker framtid. Vi kjenner på hva isolasjon gjør med oss, og det folket som er kjent som ” det kalde folket fra nord”, kjenner nå på hvor sosiale vi egentlig er, og kanskje hvor mye vi i dagliglivet tar for gitt. Hvor mye vi ikke setter pris på at vi har, fordi vi er så vant med det.
Jeg er redd for alle hjemløse, alle som er avhengig av en slant penger av forbigående for å få dagen til å gå opp. Nå er det ingen som går forbi. Ingen som ser.
De som sliter fra før, blir etterlatt til seg selv. Og de blir enda vanskeligere å se. Forebyggende selvmordsarbeid blir hardere, nettopp fordi vi ikke ser.
For ting som har vært blir jo ikke slettet av viruset. Mennesker som sliter fra før, sliter ikke mindre nå. Men de er mer usynlige, og det vil bli flere som sliter. De som hadde kreft fra før, har fortsatt kreft, med samme utfordringer og redsel. Alt dreier seg om Korona, så andre ting blir satt litt vekk. Og vi må ikke glemme å være her for hverandre. Det er så mange måter å stille opp for hverandre på, og i en tid som nå så har vi kanskje tid til det også? Tid til en ekstra telefon, en gavelevering på døra, facetime med noen du savner eller et godt gammeldags brev?
Mormor fikk den her på døra av meg, og det ble en oppmuntring i en ensom tid for dem. Og det aller verste var at jeg ikke kunne klemme ho, men sette den på utsiden av døra og dra. Men det var en glede, og det fikk tankene over på noe annet. Så min utfordring til deg er å se andre selv om det ikke er fysisk. Ta heller en telefon for mye enn en for lite. Lytt og hør hvordan den i andre enden har det. For vi er vel fortsatt det folkeslaget som uansett sier ; Det går bra.
Det er lov å si at det ikke går bra. Det er lov å kjenne på de vonde følelsene, redselen og anerkjenne at dem er der. Så bør du også finne noe positivt å holde fast i. Vi har mye vi kan glede oss over, det gjelder bare å finne noe som gir deg glede. Finn deg et anker og bruk det. Hold fast. Vi kommer oss igjennom dette.
