Hva sitter vi igjen med etter disse dagene, som nærmer seg et år siden Norge stengte?
Det er snart ett år siden verden forandret seg for alle. Uansett status, uansett hvem vi var eller hva vi gjorde så stengte Norge foran øynene våre. Hele verden ble berørt av et virus, og det truet farer i alle kanter. Noe vi ikke visste hva var, krøp sakte men sikkert inn i alle kroker og alle hjem ble berørt på en eller annen måte.
Nå begynner det å se ut som at vi, sakte men sikkert, kan gå mot en ende på en pandemi, men lurer det fortsatt farer? Og er de større enn noen gang ? Hvordan har det gått med oss nordmenn som har hyla over hytteforbud og stengt vinmonopol?
Jeg har venner på sosiale medier, fra andre land, som har tatt screenshot av overskriftene våre i Norge, og laget mye morsomt ut av det. For vi ser jo ut som et svært overflatisk land for andre. Overskriftene har handla om ferie, alkohol, reiseforbud og mangel på harryturer.
Det burde vel handla om ensomhet, isolasjon, frykt, arbeidsledighet osv…
Og kanskje det egentlig gjør det? For under det snakket om overflatiske ting, så syder det kanskje noe i vannskorpa? Det å klage over å ikke få dra på hytta, er kanskje et symptom på noe. Et symptom på å miste friheten, bli frarøvet noe man ikke vet hvordan man skal reagere på. Et symptom for å være livredd for å være hjemme alene ?
At vinmonopolet stenger, og folk kaster seg på første buss for å rekke å kjøpe alkohol .. Kanskje det er et symptom på at vi ikke har det så greit akkurat nå, og at det kreves litt mer enn ellers for å komme gjennom dagene ? Og at vinmonopol og hytta er håndfaste ting vi kan klage over?
Jeg vet ikke, men jeg tror vel kanskje ikke vi er så overflatiske som mediene viser. Jeg håper ikke det.
Hva sitter du igjen med etter det året her ? Har vi lært noe ? Har vi lært litt om hvor utrolig godt vi har det ? Hvor mye det betyr å få en klem, og hvor mye det betyr å være i begravelsen til noen? Fysisk, og ikke via nett.
Hvor mye den normale hverdagen betyr, uten hjemmekontor og karantener. Den normale hverdagen hvor vi kan treffe folk når vi ønsker og hvor vi ønsker. Hvor vi kan samles til konserter og festivaler, og til å spise ute og ta oss noe godt å drikke.
Jeg kan si at jeg har lært å sette utrolig stor pris på mine aller nærmeste. Og hvor glad jeg er for den friheten vi er vokst opp med og vant til. Alle de tingene vi vanligvis gjør, uten å tenke noe over det. Alle de klemmene man får som ikke tenkes over. De sosiale treffene, og bare det å klemme en det er lenge siden du har sett når du møter dem på butikken.
Hvordan er vår psykiske helse nå, og hvilke konsekvenser vil det her gi i årene framover ? For både barn, ungdom og voksne? Hva har det gjort med oss og kjenne på isolasjon? Hva har det gjort med barn med en uforutsigbar hverdag, mye hjemmeskole, lite trening- og det å vite at en liten host er nok til å måtte være hjemme fra skolen.
Hva har det gjort med de som har mistet jobbene sine, og nå lever på Nav.
Hvor mange år kommer konsekvensene av det her til å vare ? For jeg tror at under alt det overflatiske det er lett å klage over, så ligger det noe dypere. Noe mange ikke har kjent på før, og som vi kommer til å måtte hanskes med i mange år fremover.
Det er kanskje viktigere enn noen gang å se hverandre litt, og å ta vare på hverandre. For psykiske problemer er fortsatt skambelagt og et tabu, og ikke så lett for mange å snakke om. Det er kanskje noen ganger vi bør spørre hverandre en gang ekstra om hvordan det går ? Og samtidig tåle å høre et ekte svar…
Ønsker dere alle en god helg, og håper dere alle har fine og gode folk rundt dere <3 Og at vi sakte mot sikkert går mot en mer normal verden..
