Jeg ser på nyhetene nå at flere ungdommer enn noen ganger sier de har psykiske problemer, og at det er flere som sliter psykisk etter pandemi tiden vi har hatt en stund nå. Altså- pandemien skaper flere sårbare barn. Jeg tror ringvirkningene av de to årene her, vil være enorme. For vi er ingen supermennesker, og det å stå i stress og frykt og bekymring over tid- det er skadelig for kropp og sinn.

Jeg tror ikke bare det skapes mer sårbare barn, men også voksne. Voksne som har kjent på frykt over lengre tid. Mennesker som har vært, og er isolert. Felleskapet mange har hatt gjennom ulike tilstelninger, har vært nedstengt og mange tilbud har vært fraværende i store deler gjennom disse to årene. Mange har vært og er ensomme, og nok en gang så ser vi ingen ende på denne rare tiden.

Barnehageansatte og lærere som har stått og står nå i førstelinjen mer enn noen gang. Jeg har ei i familien som sitter i “husarrest” på grunn av karantene, men må gå på jobb hver dag der flere og flere blir smitta. De er i førstelinjen uten smitteutstyr, og med snørr og tårer helt tett på kroppen.  Uten noe mulighet for å beskytte seg selv og sine egne. Som tydeligvis er nederst på koronarangstigen.

Hva gjør det med psyken vår?

Hva gjør det med oss å gå i dette over tid? Anspente, med høye skuldre, mange gruer seg for å gå på jobb og må avstå fra å følge opp sine egne nære for å kunne være på jobb. For at barna skal få en normal så mulig hverdag. Unngå å besøke egen familie som kanskje trenger oppfølging, fordi andre skal følges opp gjennom jobb først.

Derfor skal de også testes. Flere ganger i uka skal mange barn og ungdom testes.  For en normal hverdag. Selv om man blør neseblod etter tester og selv om man syns det er skummelt å vente på svar i et kvarter på morran. Det er utrolig mye frykt blant både små og store… Og jeg håper vi snart er på et bedre sted hvor pandemien gir seg… Hvor det blir lettere tider… og lysere tider .

Så får vi bare krysse fingre for at skoler og barnehager og sykehus har nok ansatte igjen til å også holde en normal hverdag når verden igjen skal være normal. At ikke alle er lei, og sykemeldt over å stå i en stresset hverdag over lang tid.

Det nye året begynner litt motløst, bookinger og undervisning blir avlyst en etter en – og jeg håper virkelig det letter mot våren. At det blir lysere tider… At det blir Pride med parade og stæsj, at det blir sosiale treff og at vi igjen kan ta vare på de sårbare gruppene som blir oversett nå. Jeg håper det snart kan bli lettere å ta vare på hverandre igjen…

For jeg tror den gruppen med “sårbare”, blir bare større og større…