Hvorfor skal det være så vanskelig å hevde seg selv? Hvorfor skal det være så vanskelig å respektere seg selv såpass at vi sier fra når vi mener vi er urettferdig behandlet ?

Jeg jobber med det, og har gjort det lenge. Jeg har det med å legge skylden på meg selv, også de gangene jeg vet det ikke er min feil. Jeg liker ikke at folk blir sinna, og er vel det som kalles konfliktsky. Kanskje litt mer enn gjennomsnittet. Sinte folk gjør meg litt redd egentlig, og for å unngå at folk blir det så er det lettere å jatte med.

Med årene så skjønner jeg jo mer hvordan jeg vil ha det, og hva jeg vil ha ut av livet. Jeg skjønner hva som gjør meg glad, og jeg ser også mønster som jeg har hatt i mange år som ikke er så bra. Fordelen er jo at jeg kan velge å gjøre noe med det. Det er jo litt av gleden ved å bli voksen, tenker jeg. Vi kan velge å gjøre livet vårt bra.

Jeg øver på det.

Og det gjør jeg fordi jeg vet at mine meninger og følelser teller også. Hvordan jeg har det, teller. Like mye som andre sine. Verken mer eller mindre.

Det er mye enklere å skrive det- enn å gjøre det i praksis. Min gamle gode snakkedame, mente jeg hadde et snev av en selvutslettende personlighet og var mer opptatt av andre rundt, enn meg selv. Og det kan jo på sett og vis stemme. Men det jobbes stadig med. Og jeg har nå fått mine kampsaker, og kan være krigersk. Og jeg har virkelig skjønt at det er viktig å sette meg sjøl først og.

Er det noe jeg har lært opp igjennom, så er det at det er kun meg selv jeg kan ha kontroll og ansvar for.

Andre kan jeg ikke kontrollere, men jeg kan prøve å kontrollere hvordan mine reaksjoner er.

Jeg har tatt grep om mye, og jeg øver på det. Men i går hadde jeg en episode med en jeg ikke kjenner, som med en gang fikk meg til å føle meg som jeg var 5 år. Og det irriterer meg. Det irriterer meg at jeg lar folk kjøre på, og sier nesten unnskyld for noe som absolutt ikke stemmer.

Hvorfor skal det være så vanskelig å stå opp for seg selv ? Handler det om selvtillit og verdien man selv føler man har ?

Og hvorfor har noen den evnen til å få andre til å føle seg små? Hvem skaper den utryggheten? Er det dem, eller er det egentlig oss selv?

Fordi vi er jo bra nok, jeg vet jo det, og noen ganger må vi kanskje minne oss på det litt ekstra ?