Til mitt forsvar så har jeg slitt med kapsulitt i skuldra over lengre tid og vært en del mer i ro. Det er sikkert ingen unnskyldning, men jeg tar dem unnskyldningene jeg får. Og griper dem med begge hender. Frozen shoulder er plutselig blitt en unnskyldning for både sjokolade og potetgull 😛 Så om du ikke har skjønt det enda, så snakker jeg om kroppen min. Og at den er litt bredere enn den var for ei stund siden.
Hvem kan motstå en sjokolade som sier at den er glad i deg lissom?
I går skulle jeg på MR, og det var inni den maskinen det gikk opp et lys for meg. Det lyset har drevet å blinka litt bak i nakken men jeg er jo lyssky så jeg lot det være bak der. Men inni MR maskinen i går så begynte det å blinke. Det var sikkert alt bråket som gjorde at det tvinga seg fram. Ikke vet jeg. Jeg prøvde å lukke øya og overse det men i går hjalp ikke det.
Jeg bryr meg ikke om vekt, jeg bryr meg om at jeg selv trives med den jeg er. Og der har ikke talla på vekta noe å si for meg, så jeg bryr meg sjelden om å se hvor mye jeg veier. Men jeg liker å være i form, jeg liker å være i såpass form at jeg slipper å pese meg oppover bakker. Mer kravstor er jeg ikke.
Men…. når jeg er redd for å sitte fast i maskinen, fordi jeg er svett og alle lemmer berører maskinen på et vis… Vel, det var da lyset begynte å blinke. Og det blinka ganske fort og ganske sterkt.. Det blinka så sterkt at jeg nesten lurte på om det var brannbilene som var ringt etter for å få meg ut 😛 Så trangt var det virkelig. Men så var jeg ferdig og jeg kom ut med glans. Ikke skjønner jeg åssen jeg skle så lett ut av maskinen, men det var en lettelse.
Og da begynte jeg å tenke etter.. Jeg blir jo mer sliten enn før, og jeg skulle vel helst ha vært i bedre form. Det er ikke det at jeg sitter rolig, for det gjør jeg sjelden og bikkja får lange nok turer. Men så har jeg en labrador og både han og jeg er jo glad i lange turer, men rusleturer. Vi rusler og koser oss. Prater og synger og lukter på alt som finnes langs veikanten. ( Charlie altså)
Egentlig så tror jeg vi begge to liker like lite å bli slitne. Den pustinga og pesinga, den er ikke noe for oss. Vi koser oss og nyter naturen og turen.
Noen ganger så treffer vi noen, som kommer blodsprengte i ansiktet og hiver etter pusten. Og er det noen jeg kjenner så kan dem si; ” Åh det er så godt å bare sprenge kroppen helt sånn at pulsen er langt oppi panna”…. Mens svetten spruter rundt dem, og den trange tightsen ser om mulig enda trangere ut..Og det behovet for å sprenge kroppen, det er lissom ikke helt tilstede hos meg…
Samtidig disse virus tider så tenker jeg at det er lurt å ikke svinge den svetta rundt seg sånn. Det er jo nesten så en må hoppe ut i grøfta når en sky av svette kommer springende. En knall rød tomat i en sky av væske ser det ut som når dem pesende springer forbi.
Og jeg må jo si at akkurat i det øyeblikket så tror jeg at jeg er den av oss som føler meg freshest. Og som definitivt lukter best.
Nå er det gått et døgn, jeg er faktisk vel ute av den maskina og tenker at det gikk jo fint. Men kanskje…bare kanskje så skal jeg begynne å rusle litt raskere. Mye mulig både Charlie og jeg har litt godt av det … Og MR maskinen, ikke minst…
