“Ingen dame bør ha en hannhund”.
Det er en setning vi har hørt flere ganger de siste to årene, og som har provosert meg like mye hver gang. Innimellom, når Charlie har vært på sitt mest rampete- så har jeg tenkt” kanskje de har rett?” Når treninga ikke har gått som den skal, fordi verken han eller jeg har hodet med oss, så har det noen gang kommet en liten tvil. Klarer jeg det her ? Og er hannhund egentlig noe for en dame ?
For noe tull. Selvfølgelig er det det.
I dag er det to år siden lille store Charlie ble født, og han kom inn i livet mitt på et tidspunkt som det ikke var planlagt at jeg skulle få en hund igjen. Jeg var i startfasen av å planlegge en ny venn i familien, men der satt han så skjønn og vakker. En bollete liten pelsdott, størst i kullet og med de søteste ørene og det varmeste blikket.
Vi smelta momentant og samme kveld flyttet Charlie inn. Det var planlagt å få hund, ikke akkurat da, og ikke han. Men sånn ble det, og det tror jeg er noe av det beste jeg har gjort.
Det har vært to år hvor jeg har hatt mye prøvelser i livet, og Charlie er den som har fått meg ut. Som har lagt hodet i fanget mitt når det har vært for mye, og som har ommøblert stua når jeg har surra meg inn i mine egne tanker.
Han er den som har fått meg til å smile , selv om livet har føltes ganske kjipt til tider. Og ikke minst- fått meg med ut på tur daglig. Og han er til tider den som har fått meg så frustrert når stua har vært full av ødelagt garn, og ommøblering som bare en labradorvalp klarer.
Men at en dame ikke kan ha en hannhund, det er det dummeste jeg har hørt. Alt handler om trening, og trygghet og kjærlighet.
Hurra for Charlie klumpen som er to år i dag <3
Den snilleste og mest tålmodige, full av glede og rampestreker. Elsker alt som kan bades i, og rulles i. Om det er snø, is eller bæsj er ikke så nøye.
Så Gratulerer til Charlie, og gratulerer til oss- som har klart oss gjennom en prøvelse av en valpetid <3 Og til og med en hannhund 😉