Jeg er en positiv og glad person, og føler jeg som regel har mye å gi andre. Jeg føler jeg stort sett takler det som livet har å by på, og at jeg er sterk og kommer meg gjennom. Selvfølgelig er jeg trist jeg også, og sint, men nå om dagen så kjenner jeg litt på en følelse jeg ikke helt vet hva betyr.
Jeg føler meg rett og slett tom. Og det er en rar følelse å kjenne på. Det er mye nå, og det har det vært en stund. Og det Nav greiene tar helt luften ut av meg tror jeg. Jeg vet jeg har mye å være glad for, og stort sett så er jeg jo det, men likevel så er den tomhetsfølelsen noe som berører meg veldig om dagen.
Kan man få en sånn tomhetsfølelse av å være sliten tro? Sånn inni hodet sliten..
Jeg vet ikke, og det er rart. Ikke spesielt lei meg, men ikke spesielt glad heller. Ingen store følelser i det hele tatt. Det er bare … tomt…
De minste mine har jo bodd hjemme hver dag noen måneder nå, men nå er vi tilbake i annenhver uke hvor jeg har annenhver uke alene. Og det sammen med Nav tror jeg har gjort noe med meg. Jeg tror lediggang er roten til mye vondt, og nå har jeg får mye tid alene. For mye alene tid til å tenke, og gruble og bekymre meg og å ha vondt.
Det tror jeg ikke at jeg har så godt av egentlig. Selv om nå så er det ikke mye annet jeg vil heller. Fordi jeg er så sliten. Og egentlig litt sint og oppgitt på det velferdssystemet vi har som skal hjelpe oss. Som heller gjør alt de kan for å tråkke oss lenger ned.
Så sliten av å våkne hver morgen og lure på om dette er dagen jeg får betalt husleie. Til å lure på om dette er dagen Nav finner ut av meg. Til å vente og gruble og bekymre meg mer, og sånn går dagene akkurat nå.
Jeg er glad i jul, men i år gir jula meg en større bismak enn ellers. Fordi jeg rår ikke over ting. Jeg får ikke gjort noe annet enn å purre, ringe, vente. Purre, ringe og vente. I en evig runddans- hver eneste dag. Dagene går, ukene går og månedene går.
Er det en grense for oss mennesker, og hva vi klarer å ta inn? Er det derfor hodet mitt- eller hjertet mitt- har skrudd seg litt av nå ? Har det bare tatt en pause for at jeg skal komme meg gjennom det her? Eller er det en blanding av høstmørket og alt jeg har å tenke på nå ?
Jeg vet ikke jeg, men det føles rart og annerledes. Jeg er jo egentlig så full av følelser og jeg er en sprudlende person med et stort engasjement. Jeg prøver å holde det i live nå og, men det føles ikke på samme måte.
Kanskje jeg bare må godta at ting er sånn her akkurat nå ? Og at det er lov å føle det her og … Jeg vet jo det blir bedre, og til slutt blir det en løsning, men akkurat nå syns jeg ikke dagene er så veldig enkle å komme gjennom. Men jeg kommer meg gjennom, det vet jeg.
Og det kan hende jeg føler meg bedre om en time og. For følelser snur heldigvis fort. Men så er det kanskje noe med å la meg føle det jeg gjør og.. Akseptere shiten litt . Ta meg i nakken, og komme meg ut på tur 🙂 For lyspunkt er det jo alltid . Bare ikke like lett å finne de bestandig.
I dag kommer ungene hjem og skal være hjemme til jul, og det tror jeg hodet til frøken Hansen har utrolig godt av nå. Få noen i hus som tar vekk tankene fra alt annet en stund. Noen som kan fjerne den tomhetsfølelsen litt, for den er jeg ikke så veldig glad i.
Men den gjengen her <3 Kan snu enhver dag til noe bra 🙂
Og når det blomstrer en gul stemor sånn midt i Desember, så tenker jeg det er håp for det meste 😉
Det var et annerledes innlegg fra meg, men ærligere kan det ikke sies, og jeg tror jo vi alle kjenner litt på livets nedturer innimellom. Det er livet det og. Og plutselig..
..så snur det 🙂
