Jeg føler at jeg bare sitter å venter på korona om dagen jeg, og at det er smitte “overalt”. Det er flere jeg kjenner, som daglig får positive tester nå. Noen blir snørrete, andre blir helt slått ut. Det er rart å tenke på at det vi har prøvd å unngå nå i to år, flyter litt fritt.
Rare tider fortsatt, og jeg gleder meg til vår. SOM jeg gleder meg til vår. Og det har vi virkelig fått en bitteliten smak av de siste dagene her nede.
Nå letter dem vel opp litt til uka, og det er jo bra, men jeg tror jo ikke jeg kommer til å ta helt av enda:P
Tenker at jeg er heldig som er litt introvert, og som trives uten altfor mye folk . Det tror jeg har vært en god ting de årene her, selv om også jeg har kjent på isolasjon og frykt. Og jeg har også kjent at det har gjort noe med psyken min.
Så skulle vi oppleve en pandemi. Kjemperart, og jeg tror jo det her vil ha store ringvirkninger i årene framover. Kanskje mest av alt med psyken hos folk. Hva har det her egentlig gjort med oss? Både barn og voksne?
Jeg håper jo at det løsner mer og mer, så det skal bli lettere å jobbe med det jeg ønsker framover. Jeg håper det vil bli enklere å treffe andre, uten å være redd eller telle antall. Jeg håper mange av de teams møtene kan gjøres fysisk i steden, og jeg håper ungene kan få en helt normal skolehverdag igjen.
Det gjenstår å se kanskje, for plutselig er det vel enda et mutert virus som tar av . Men jeg håper.
På vår, sol og enklere tider.
I mens er det ikke så verst å være her jeg er, men jeg kjenner virkelig at jeg er klar for livet som jeg kjenner det.
www.hegeslillerom.com
