Og jeg er så  lei. Jeg er så utrolig lei av folk som ikke kan jobben sin.

I går fikk jeg avslag på klage fra AAP, som dem bestemte seg for å gjøre ferdig før epikrise fra ortoped var på vei. De visste at nye opplysninger var på vei, og saksbehandler var ikke engang klar over at saken var ferdig. Saken var ferdig 16 desember , og i går 12 januar mottok jeg svaret. Avslag siden det ikke forelå nye opplysninger. De var fullt klar over at nye opplysninger kom.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det skulle ikke være mulig å fortsatt bli sjokkert, men jeg blir det. Og jeg blir så utrolig lei meg over å være så lite verdt.  Avslag er en ting, men feilene de gjør- er graverende. Sosialsøknaden jeg til slutt måtte søke på, tok ti uker- og de har en frist på maks 4 uker. De skyldte på hverandre i systemet og at søknaden min på et merkelig vis hadde forsvunnet. De beklager og beklager, skylder på pandemi, men gjør det samme om og om igjen.

Jeg leser i Fredrikstad blad i dag, at fylkesmannen fortsatt ikke er fornøyd med Nav Fredrikstad, og det er på en måte litt godt å lese, for jeg opplever det samme som de skriver om. Det er vondt og det er utrolig tøft å stå i. Og jeg forstår at vi er mange som opplever det samme. Derfor kan det ikke ties om.

Screenshot fra fredrikstad blad

Jeg er ikke engang verdt bryet med at de ringer innen fristen de har. De sender en beklagelse dagen etterpå isteden, med “unnskyld for at jeg ( nok en gang) ikke tok kontakt”. På grunn av udugelig saksbehandler som har gjort grove feil, så er ny saksbehandlingstid enda 25 uker- hvor jeg må leve på sosialstønad. På grunn av inkompetanse og liten vilje og evne til å bry seg.

Hvor er respekten her ? Hvorfor er deres tid så mye viktigere enn min? Og forstår dere at det her dreier seg om mitt liv? Forstår dere hvor viktig det her er for menneskene dere jobber med? Eller papirene, som dere ser oss som. For dere kan umulig se oss som noe annet enn et papir. Dere kan umulig se problemene og helseutfordringer knyttet opp mot det kaoset her av et system. Og dere kan umulig se hva det her gjør med oss…

Fra Dagsavisen

Nav leder, Lise Mette Paulsen, svarte meg sist på at ; alle skal bli sett og hørt hos oss.

For noe bullshit! Det er brannslokking på høyeste nivå, for det fortsetter med akkurat samme rot. Om ikke mer. Det er ingen samarbeid mellom de som jobber med saken min, og ingen kommunikasjon- verken med hverandre eller med meg. Lise Mette Paulsen skriver også at slike historier berører oss sterkt, og jeg vet nesten ikke om jeg skal le eller gråte av det her.. Isteden så kjenner jeg på en angst, hvor kroppen min omtrent blir helt lammet ,og jeg er så utrolig sliten.

Jeg får ingen sjans til å hente meg inn, og la kroppen få det bedre- for den kampen her er beintøff.

Jeg har en nær venn som er i gang med samme mølje som meg på Nav, men her har hun en saksbehandler som gjør og kan jobben sin. Hun har jevnlig kontakt og min venninne får tett oppfølging fra en saksbehandler som vet hva hun gjør. Så flinke folk finnes det.

Hvorfor skal det være så personavhengig hvilken saksbehandler man får? Jeg fatter ikke at det er mulig, og jeg har mest lyst å legge meg under dyna og blir der til våren. Jeg orker ikke den kampen her lenger, og jeg klarer den ikke alene. Heldigvis har vi et brukerombud som jeg nå har gitt litt av “ansvaret” til. For jeg trenger hjelp. For det her tar ordet stress til et helt nytt nivå..

Så ordene dine, Lise Mette Paulsen, dem kan du gjenta til du blir blå, men dem betyr ingenting så lenge det ikke vises i handling. Det betyr ingenting for meg som opplever det kaoset her på nært hold. Dere bryter regler dere skal forholde dere til, og dere bryter lover dere skal følge. Og det vil jeg ikke være stille om.

Om kroppen min ikke spiller på lag, så fungerer topplokket mitt, og en urettferdighet som det her, blir jeg så provosert av. Nav må skjønne at det her blir ikke folk friskere av, og det skaper en mye lenger kamp for hver enkelt som har et håp om å komme seg ut av det systemet.

For sånn det er nå, gjør ingen godt…