Jeg har noen leveregler jeg prøver å følge for meg selv. Noen har vært der hele tiden, andre kommer med årene med erfaringer og alder. Jeg prøver å være ærlig, og ærligere har jeg blitt med alderen. Jeg prøver å ta livet som det er, og jeg vet at uansett hva jeg sliter med – så er det noen som finner trøst i mine innlegg og det er alltid noen som har det på samme måte. Og det har de snart to årene med blogg bekreftet.
Jeg lærer meg fortsatt å ikke skamme meg over å ha helseutfordringer, ha fibromyalgi eller at jeg er lesbisk. Jeg lærer meg selv hver dag at jeg er bra nok. Uavhengig av hva andre sier.
Jeg prøver å se mennesker som mennesker. Folk er folk, og jeg tror det beste om andre til jeg blir overbevist motsatt. Jeg prøver å ha respekt for andre mennesker, og jeg liker ikke urettferdighet.
Det å være ærlig, er på godt og vondt. Siden jeg har en blogg som har vokst seg større, så betyr det at jeg legger en del av meg offentlig, og jeg utsetter meg for litt mer enn jeg kanskje ikke alltid ønsker. Samtidig gir det så utrolig mye med alle tilbakemeldingene jeg får.
Jeg hadde et innlegg i demokraten/ dagsavisen her 8 desember, rettet mot lederen av Nav og Nav som etat. Innlegget kan du lese her.
Ja jeg er sint og frustrert, og jeg bruker store ord for å vise hvor stor den frustrasjonen min er. For i min jobb som hjelpepleier, og med noen år på baken- så har det vist meg hvor utrolig viktig det er å behandle andre med respekt. Det har så mye å si for noens livskvalitet, hvordan man blir møtt av andre mennesker. Hvordan du blir møtt av mennesker du er avhengig av.
Og spesielt sårbare mennesker som trenger hjelp i livet sitt. Om det er pga økonomi, eller sykdom, om det er mennesker som er avhengig av alkohol eller narkotika. Uansett- så er folk bare folk, og uansett livssituasjon så bør det være en stor regel for alle som jobber med mennesker, å ha respekt!
Være snill og behandle mennesker som mennesker. Ikke se ned på andre, med mindre du er klar for å løfte dem opp.
Alle kan trenge hjelp en gang i livet. Selv om alt er på stell- så kan ting snu. Og det kan snu fort. Og det har nok mange opplevd i dette året her. Jeg tror vi alltid bør ha en tanke om at det også kan skje oss selv. Og hvordan ville vi ønsket å bli behandlet da ?
Nav leder Lise Mette Paulsen svarer meg i dag. ” ingen er ubetydelig hos oss“.
Jeg er veldig glad for at ho svarer meg, selv om jeg syns svaret er enkelt. Konkrete klager har kommet fra meg direkte til de det gjelder uten å bli tatt på alvor. Men ja, jeg er enig i at vi må si i fra når vi føler at behandlingen ikke er rett. Eller om den ikke er verdig. Vi må kunne si fra uten å være redd for represalier.
Jeg er glad for at hun skriver at da er det lettere å gjøre noe med det. Jeg tenker at innlegget mitt har nådd litt frem, at jeg treffer en nerve som berører mange mennesker og jeg tenker at det kan gjøres noe med.
Innboksen min er full av meldinger fra mennesker som sier takk, og som kjenner seg igjen og som deler deres historie med meg.
Så ja, jeg håper det kan gjøres noe med. Og det bør egentlig grunnpilaren i en så stor instans.
Fordi folk er folk! Og vær aldri grunnen til at andre føler seg små og lite verdt. Uansett hva du jobber med.
Så er det heller aldri for sent å gjøre om på ting. Så sant vilja er der, og respekten for andre mennesker.
Og den respekten bør være et kriterie for i det hele tatt å kunne jobbe med mennesker!