Nok et skoleår står for døren, og tusenvis av små barn er spente på en ny verden som møter dem. Tusenvis av barn sitter nå med så mange tanker om tiden framover. De lurer på hvilken lærer de får, og hvem de kommer i klasse med. Noen er spente, andre er redde. Noen gleder seg og noen gruer seg, og mange har en sommerfugl lignende følelse i magen.
Mange foreldre har forventninger om hva barna skal oppnå, og hvor fort de skal oppnå ting. Bekymret for om de skal klare det i skolens tempo, eller ivrige til at barnet deres skal få vise fram alt han har lært. Det er mye tanker og følelser før skolestart, hos både små og store.
Hvordan kan vi, som voksne, være med på å gjøre den nye hverdagen så trygg som mulig?
Det er mye fokus blant foreldre på å skryte av at barna kan lese og skrive nesten før de klarer å gå. Hvilke vanskelige ord de klarer å si først, og hvor intelligente de små vesenene er. Pedagogikken skal inn i barnas liv så tidlig som mulig.
Det er pedagogiske leker som allerede fra spebarnsalder skal ha et formål om å lære de ting.
Er det på tide at barn får være barn en stund lenger? Den avslappende, trygge barndommen hvor det å leke i gjørme var det helt store, er på vei bort. Barna skal være rene, og de skal lære. Lære, lære og lære.
Vi har en ungdom som ofte har en ungdomstid preget av stress og forventninger. Forventninger om å nå høyt opp, være med på diverse aktiviteter og bli best der også, samtidig som de skal ha tid til et sosialt liv. Det tar mye tid å skulle være perfekt. Til å svare til forventningene. Hvor starter det, og hvor ender det? Når er det nok?
Med alt som skal rekkes, læres og gjøres så kan man undre seg om det blir noe tid igjen. Noe tid igjen til å lære om livet. For innimellom alt som skal læres og gjøres, så finnes livet.
Det finnes mennesker man skal ha et forhold til, det finnes gleder og sorger. Frustrasjon og sinne. Det finnes tider som ikke det trengs å gjøre noen ting. Det finnes regnværsdager hvor regnet lukter som vått gress, og det finnes solskinnsdager som lukter modne bringebær. Det finnes høstdager med fyr i peisen med en god venn og det finnes vårkvelder som lyser lenger for hver kveld. Hvordan skal tiden strekke til så ungene oppdager dette?
Når et barn har falt av sykkelen og skrubba opp kneet sitt, så finnes det ingen pedagogikk i verden som kan lindre mer enn mamma eller pappas tid. Tid til å trøste og tid til å blåse og tid til å la det leges. En tid for å bare være. En tid for å vente på at det skal gå over.
Når bestemor må følge bestefar til graven, så er det ingenting som skal være viktigere enn å ha tid med bestemor. Tiden til å bry seg om hverandre, og til å se hverandre. Tid til livet, som blir mellom linjene i alt det andre som skal læres.
Glemmes det noe vesentlig når vi skal gjøre ungene klare for den store, vide verden? Og kunne presset på ungdommene våre vært noe mindre, om fokuset vårt hadde vært like stort på selve livet som på pedagogikken? Jeg tror det er verdt å tenke litt over, og finne en god balanse. Vi må ikke lære barna våre å bli så opptatt av seg selv at de glemmer det og de som er rundt dem.
Vi må ikke glemme livet som er mellom linjene, for kanskje det er det som til slutt huskes best?