Jeg leser ofte om Nav, og hva den instansen kan gjøre med hvordan mennesker har det. Så stopper det der på en måte. Jeg skal prøve å forklare hva Nav apparatet kan gjøre fysisk og psykisk med folk.

Jeg har fibromyalgi, og det takler jeg som regel greit- men er det noe jeg er dårlig på, så er det stress. Kroppen min er ekstremt dårlig på stress, og uansett om jeg tror det eller ikke, så får jeg store reaksjoner på psykisk stress. Det har tatt mange år og mye frustrasjoner på å kjenne igjen det mønsteret, og det har tatt meg lang tid for å ikke bli like redd hver gang. Nå er det ikke bare det jeg er sykemeldt for, men for en akutt kapsulitt i skulder som må gå sin gang.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Det starter ofte med en nummen kropp, og hjertebank. Et hjerte som banker i alle retninger og det føles som om halsen bare er en stor dirrende klump- som verken vil opp eller ned. Hodet sprenger og øya blir tvinga igjen fordi det gjør vondt og jeg blir svimmel og uvel.

Jeg blir kvalm, og får en svie i magen som gjør at jeg har mer enn nok med å puste.  Kroppen gjør vondt og jeg faller ut av alt. Hva andre sier, blir som en døs langt unna så jeg må konsentrere meg skikkelig for å få med meg alt, og for å late som at jeg ikke er så dårlig som jeg er.

I går fikk jeg avslag nummer to av Nav. En telefon med en saksbehandler som ler og roper godt nyttår og forteller meg at hun ser jeg har fått avslag på klagen min på AAP. Min saksbehandler som skulle ringt meg senest forrige torsdag, har ikke tatt seg bryet med å ta kontakt. Saksbehandleren som har sagt til meg at saken min er “peace of cake”, og at dette skulle gå bra.

Jeg hadde ingen følelser når jeg snakka med ho og var bare tom. Pusta rolig, og tenkte at det ordner seg vel det her og. Det må jo det. Og jeg er vanligvis god på å være positiv, men nå er ikke det så enkelt.

Så legger jeg på, går ut med hunden, tar noen smertestillende og tenker at jeg skal nyte snøen og prøve å la rullegardina gå ned en liten stund.

Men så smeller det. Og jeg har mer enn nok med å prøve å sitte oppreist i sofaen. Prøver å se noe hyggelig på tv for å få tankene over på noe annet. Jeg rister og dirrer, og kroppen verker som om det er noen som har helt kokende vann over meg. Ingen stilling er bra, og hjertet er nesten på vei ut av kroppen. Jeg blir redd, og jeg blir lei meg. Og det føles så uoverkommelig. Men jeg vet det blir bedre, det er bare å klare å sove. Hele kvelden går med til å holde hodet over vannet, og vente på en bedre dag. Og jeg våkner i dag, litt bedre, men sint. Stiv og mørbanket og så utrolig sliten, og sint.

Prøver å  bøte på med noen kopper kaffe.

Sint på et system som ikke lar meg få ha det bra jeg har i livet mitt. Som ikke lar meg få den tiden jeg trenger til å få komme meg og bli friskere, og som gjør at alle disse periodene mine kommer oftere. Jeg blir så sliten, og jeg bruker så utrolig mange dager på å komme meg igjen etter sånne “anfallskvelder”. Og det føles som jeg bruker lenger tid etter hver gang. Det fører til mer betennelse i kroppen, og jeg må bruke stor kraft på helt dagligdagse ting.

Vanligvis går jeg til akupunktur og naprapat, men det er helt umulig å få til på sosialstønad- så det ene drar det andre med seg, og den bekymringen jeg har 24 timer i døgnet nå- er helt uholdbar for meg.

Jeg føler at den belastningen her ødelegger meg litt. De gir avslag på AAP, og gir meg sosialstønad. Tilbyr meg å si opp jobben, og få dagpenger. Så jeg kan komme over i en jobb som passer kroppen min bedre. Samtidig så sier de det er lurt å bli videre i kommunen med den kompetansen jeg har. Vel, jeg vil så gjerne jobbe, og jeg vil så gjerne jobbe med det jeg kan- og brenner for. Men den kompetansen min er ikke verdt en dritt den- om jeg ikke får lov til å bli friskere. For da er den ikke brukende til noe.

Det her gjør noe med psyken min, og jeg går fra å være lei meg og sint- til å være helt tom. Jeg hater hva det her gjør med meg, og jeg skjønner ikke at et hjelpesystem kan gjøre sånn her mot mennesker. Jeg fatter det ikke.

( Fra fibromyalgi forbundet)

Så til Nav: Hva vil dere med meg? Vil dere gjøre meg så sliten at jeg ikke klarer å stå opp? Eller kan dere vær så snill å hjelpe meg med å bli bedre, og få meg i jobb? Kan dere vær så snill å se meg litt ? Kan dere høre tårene som renner når jeg legger på med dere ? Og frustrasjonen over å ikke bli informert eller kontaktet når jeg skal. Frustrasjon over å bli nedgradert til å ikke være verdt noe annet enn et stykke papir. Frustrasjon over å ikke bli trodd, og at det leger og spesialister kommer med. ikke betyr noen ting. Legen drar seg i håret, ortoped drar seg i håret og ingen forstår noen ting. Men det jeg hører overalt er; Sånn er dessverre Nav.

Det holder hardt å smile, men jeg skal holde så fast i det jeg kan den tiden her, og jeg tenker at det slutt må bli bedre.

Jeg har brukt mange år på å akseptere at kroppen min er som den er, og jeg gjør det jeg kan for å ha det bedre, og å være bedre. Men hver gang jeg reiser meg litt opp, så kommer det en Nav ansatt og tråkker meg ned.

Gang på gang. Og for hver gang så blir det litt vanskeligere å reise meg opp igjen.

Jeg trenger hjelp, jeg trenger informasjon og jeg trenger at dere ser meg.

Og jeg håper at ….