I går var det verdens fibromyalgi dag, men i alt som skjedde så rakk jeg ikke ett innlegg. Det er jo noe som engasjerer meg, og som berører meg sterkt, så da blir det ett innlegg i dag isteden. Og for oss som har fibromyalgi- så berører jo det oss hele året- hver dag.

Jeg har alltid blåst litt av den diagnosen, og knapt ville si høyt at det er det jeg har. Det har vært lettere å snakke om stoffskifteproblemer og prolaps, da det er noe håndfast som folk rundt skjønner bedre. Men hvordan skal folk skjønne og forstå hvis vi ikke snakker om det ?

“Ta deg sammen! Vi er alle slitne innimellom! Bare press deg litt, for det er verdt det! Latmannsykdom!” Dette er ting vi alle har hørt om fibromyalgi ( eller bløtvevsrevmatisme). Og sånn kan det nok virke.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Men for meg og for mange andre, så er det helt reelt og det gjør at jeg må innrette livet mitt etter den sykdommen. Ikke at jeg lar den vinne, for det er det jeg som gjør- men jeg vinner ved å ha kontroll, og ved å skjønne hva som gjør meg best.  Jeg må gjøre litt justeringer, og planlegge litt mer enn jeg egentlig er organisert til å klare. Derfor bommer jeg så ofte på det.

Jeg er avhengig av å vite at noen kan ta over. Om det er på tur med ungene, eller på biltur, så må jeg vite at noen kan ta over- om utmattelsen kommer. Da ser jeg dårlig, og har svært vanskelig for å fokusere og å konsentrere meg. Jeg er avhengig av å holde meg litt fast.

Ofte så er jeg avhengig av å ha en do i nærheten. Jeg må tenke over hva jeg spiser, for å holde betennelse i kropp og tarm nede. Jeg må alltid ha betablokker i veska, i tilfelle pulsen stiger til det som er umulig for meg å hanskes med. Jeg må gjøre forberedelser så jeg slipper å dra på legevakta fordi det dras for langt.

Uansett hva jeg gjør, så må jeg vite at jeg kan ta en pause. Om det kommer. For jeg vet ikke alltid når. Og jeg skjønner fortsatt ikke alltid hvorfor det kommer når det gjør, men jeg lærer stadig.

Jeg lærer at det er viktig å puste. Jeg lærer at det er viktig å ha det bra. Jeg lærer at det er viktig å ta vare på meg selv, psykisk- og fysisk. Aller mest psykisk.

Jeg lærer at hvordan jeg har det, har enorm innvirkning på kroppen min.

Men mest av alt, så lærer jeg meg at det ikke skal styre livet mitt. Det er med, og jeg lærer meg sakte men sikkert – og bli venn istedenfor fiende.

Og i dag, våkner vi i Tvedestrand- på mammas paradis, og her skal vi puste og kose oss noen dager i flott sommervær og med fine folk <3. Og det skal nytes…