For litt siden fikk jeg en melding hvor det sto at jeg var et ugress i Guds hage.

Jeg trakk litt på smilebåndet, og la den vekk som med så mange andre meldinger som jeg ikke ønsker skal få noe plass i hodet. Helt til i dag. En god venn minte meg på denne meldingen uten å være klar over det.

Hagen er full av løvetann nå, og det er så vakkert. Det er et bevis på vår, og det summer høyt av humler over.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Så gult og fint .

Jeg sendte dette bildet til en nær venn, og fikk til svar; ” Vi kaller det ikke ugress”.

Og tankespinnet til frøken Hansen var i gang.

Hvis meningen av meldingen for litt siden, var å sammenligne meg med en løvetann, eller en hestehov eller andre fritt voksende blomster så skal jeg si takk for det. Selv om jeg selvfølgelig skjønner at det ikke var intensjonen. Men jeg kan velge å ta det sånn.

Ugress kan være vakkert. Det er sterkt, og det kommer tilbake selv om du tar det bort. Det kommer tilbake, igjen og igjen. Du kan fjerne det med ugressmiddel, du kan luke det bort, men det kommer tilbake år etter år og pryder verden med sine farger. Og viser deg at du ikke klarer å ta knekken på det. Og det gjør også min kampsak. Du kan sende hva du vil av meldinger, men det gjør at jeg får enda mer kamplyst. Når jeg skjønner hvor mange det er som har så mye stygt å si om mennesker med andre legninger, hvor mye hat det er og hvor mye uvitenhet det er……

Så fører det kun til at jeg skjønner hvor viktig kampen for å være seg selv er.

Når små barn plukker blomster, så plukker de det fineste de ser. Og det er hva vi ofte kaller ugress. Når de kommer hjem med den fineste buketten av løvetann eller hestehov, og de er så stolte.

Tenk om vi ikke mistet den evnen til å se det fine?

Alle disse tegnene som viser oss at det vår, kanskje vi skal la de stå litt før de lukes vekk? La humlene få kose seg, og nyt fargespillet i hagen. I min hage skal det få vokse fritt en stund til.

Det finnes ikke ugress i min hage. Og det tror jeg ikke det finnes i Gud sin heller 😉