Ja, sier 12 åringen. Gi meg fem minutter så er jeg klar.
Da smiler jeg. For da vet jeg at den nesten timen blir en koselig tur i skogen med dype samtaler om livets finurligheter med en gutt som står på terskelen til et helt nytt kapittel i livet sitt.
Denne sommeren både gruer og gleder han seg, for ungdomskolen står for tur. Som mamma så merker jeg at dem blir mer og mer sine egne personer, og det er en så glede å følge dem. Det er morsomt å se ting fra en nesten ungdom sitt perspektiv, og det undrer meg mange ganger hvor reflektert og fornuftig dem “små” er.
Det er livet det. Disse små samtalene som skjer nesten hver dag, og som stadig får meg til å undre over at jeg har væt med på å skape sånne fine småfolk. Som får meg så stolt at jeg nesten sprekker.
Og at dem vil være med på ting, er ikke like ofte lenger- så det settes pris på. Ikke at vi fikk plukka så mye blåbær, for Charlie klarte nesten å renske skogen alene 😉
Er det noe den bikkja her elsker, så er det bær. All slags bær.
Men en fin time, med to av de beste jeg vet <3
