Med høsten så kommer det ofte mye sykdommer, men i år så er det jo fortsatt en ting det dreier seg om. Det er fortsatt det samme viruset som herjer, og smittetallene øker igjen i stort omfang.
2020 er et år vi aldri kommer til å glemme. Det er året hvor vi alle fikk kjenne på en ny redsel og en frykt for noe ukjent. Noe vi ikke viste hvordan ville bli eller hvordan det ville utvikle seg. Vi har måtte gi avkall på mye som vi ellers er vant med å gjøre. En frihet som vi kanskje knapt tenkte over at vi hadde.
Men nå tror jeg de fleste av oss er klar over hvilken frihet vi har hatt. Frihet til å gå på konserter og festivaler, til å være sammen med hvem vi ville- når vil ville. En frihet til å klemme folk, uten å tenke over at det var noe skummelt på noe vis. Frihet til å feire Pride med tusenvis av mennesker.
Og jeg lurer på når ting vil bli som normalt igjen… Og vil det bli det ?
Vil verden bli sånn som vi kjente den, eller er det en tid før og etter Covid-19?
Når jeg spurte ungene hva de syns har vært mest annerledes det året her, så var det at de savner å ha mange på besøk, savner halloween og bursdager som før, og fotballkamper.
Spør jeg meg selv, så er det å ha mulighetene. Til klemmer og til den nærheten til folk jeg er glad i . Det verste syns jeg er å ikke gi folk jeg treffer , som jeg er glad i , en klem. En lang og god klem. Og jeg som ikke trodde jeg var noen klemmer….
Jeg tror verden vil bli mer normal, men samtidig så tenker jeg det blir en før og etter tid. Jeg skal huske på det jeg ikke har fått gjort det året her, og jeg skal huske på hvor utrolig mye jeg setter pris på de helt ordinære tingene i hverdagen, ting jeg alltid har tatt for gitt.
Verden rasa litt sammen i år..
At det sosiale livet vårt blir berørt på den måten det gjør, er en stor ting for mange. Selv for meg som ikke alltid er den mest supersosiale.
Eldre mennesker har blitt berørt i stor grad, og jeg vet flere som nesten ikke har vært utenfor døren siden mars. Og som er ensomme og isolerte. Mennesker har ligget alvorlige syke på sykehus uten mulighet til å ha familien hos dem. Det har blitt utrolig store konsekvenser av den pandemien her.
Det er en stor inngripen fra regjeringen å omtrent si hvem vi skal være sammen med og hvor mange i løpet av en uke. Men når det føles så alvorlig og stort, så skjønner jeg jo hvor godt vi egentlig har det. Hvor stor frihet vi har, og hvor godt vi har det når det blir det største problemet.
Jeg, som mange andre, er så lei, og jeg skulle så ønske verden var normal igjen. Likevel må jeg minne meg på at det er dager det her og. Det er hverdager og helger, og livet som går uansett. Og jeg har mine nære folk rundt meg, og noen nærme har jo blitt enda nærmere den tiden her. Fordi man er mer sammen enn ellers.
Mine nærkontakter er blitt mine faste holdepunkt den tiden her, og jeg er jo så utrolig glad for at jeg har dem <3
Så alt i alt, så er jeg jo ganske heldig. Jeg har folk å savne, og jeg har folk å være sammen med.
Så håper jeg, at det kommer en tid hvor konserter og festivaler og samlinger med alle man er glad i, blir normalt igjen <3 Og det- det gleder jeg meg til .
