Innlegget i går , alle er ikke bare det du ser, har skapt en strøm av meldinger på innboksen, og det bekrefter litt følelsen jeg satt med. Det er en skam for mange å si høyt at man har fibromyalgi. Det er enklere å skrive det på innboksen min, og det virker som den skammen kommer av at andre rundt henger i at det er en “slitenmannsfølelse”. Og alle er jo slitne innimellom, sant? Så hvorfor skal noen ha “æren” av å være mer slitne enn andre?
Det jeg merker når jeg åpner opp om ting som er vanskelig å snakke om, er at det er en strøm av meldinger etterpå hvor mennesker sier at de kjenner seg igjen, og takker for at jeg er åpen om det. Og det henger vel litt sammen med at vi ikke føler oss bra nok innimellom. Vi tar til oss at noen mener ting som ikke stemmer, og syns det er flaut å innrømme at vi har det vanskelig. Det er vondt å være åpen og ærlig om de vanskelige tingene. Det er vanskelig å være helt åpen mot andre mennesker.
Fibromyalgi er blitt brukt som en betegnelse på noe man ikke vet hva er, men forskere har kommet lenger enn det nå. Svenske forskere har funnet ut at det er en betennelse i sentralnervesystemet, og det er nok noe mange av oss er glad for å høre. Fordi det høres bedre ut. Men vondten og plagene er jo de samme uansett. Men håpet om en behandling blir kanskje større. Og håpet om aksept.
Det bør egentlig være unødvendig. Det bør være unødvendig å skulle forsvare hvordan man har det. Folk er forskjellige, og folk har sykdom i ulike grader. Det som er livet for deg, kan være uforståelig for en annen med samme diagnose. Jeg tror at de aller fleste som har en sykdom, uansett hva, gjerne skulle valgt å være uten. Og når andre sier at du skal ta deg sammen, eller at det er ikke så farlig, så gjør det til at skammen kommer.
Hvorfor kan jeg ikke bare ta meg sammen? Hva er det med meg som gjør at jeg ikke klarer det andre sier jeg bør klare? Sånne tanker kommer da. Og det kommer tanker som at det du føler og sånn du har det, ikke er greit å snakke om, for du er jo tross alt bare sliten. Og vondten, det er jo det vi har paracet for ikke sant ? Ingen av oss går i hverandre sine sko, og jeg tror det er lurt å bruke sine egne sko først. Det er bare du selv som vet hvordan du har det.
Jeg tror vi lager den største skammen inni vårt eget hode, fordi vi ikke føler oss bra nok, og verdt nok. Vi føler at vi blir sett ned på for noe vi faktisk ikke kan noe for, og det må vi slutte med.
Både trist og fint å se alle meldinger som kommer, og jeg har ikke rukket å lese halvparten enda. Men takk for at dere skriver, og takk for at dere deler <3 Det er som det er, og om livet er annerledes noen ganger så bør det ikke si at det ikke kan være godt likevel.
Livet er nå, og det er flust av gode øyeblikk som bare venter på å bli fanga.
