Jeg er ikke alle andre, og alle andre er ikke meg

Hvordan kan vi finne oss selv om vi hele tiden skal sammenligne oss med andre? Hvordan kan du vite hvem du er, hvis du hele tiden gjør som andre mener og sier?

Og hvorfor er det så skummelt å tro på at man er bra nok?

Hvorfor har vi ofte den tvilen om det vi gjør er godt nok ? Om den vi er, er bra nok ? Og for hvem?

Hvem vil du være bra nok for…

Jeg gjør i stand et foredrag om holdningsarbeid om dagen, og snakker litt med mennesker i alle aldre. Jeg startet med ungdom, men har utvidet litt alderen. Og det som går igjen hos samtlige, er at veldig få mennesker føler seg bra nok.

Føler du deg bra nok ? Hvis du spør deg selv om det, hva vil svaret være?

Det er utrolig deilig å finne sin plass. Det er godt å finne den roa i seg selv, som gjør at jeg ikke lenger bryr meg så mye om hva alle andre mener og tenker. Fordi at jeg vet at jeg holder. Og jeg trenger ikke at mennesker jeg ikke kjenner, skal være enig med mine verdier og mitt liv.

Alle andre er ikke meg, og jeg er ikke alle andre.

Jeg lever ikke for andre, og jeg vil ikke at livet mitt skal gå bort i å gjøre alle andre fornøyd. Ikke hvis det da betyr at jeg må gjøre annerledes enn det som er best for meg og mine.

Vi går kun i våre egne sko, og det gjelder å gjøre den reisen best mulig. Vi kan ikke vite hva som er best for noen andre enn oss selv. Vi kan støtte hverandre, komme med råd og heie på hverandre- men vi kan ikke vite hva som virkelig er best for andre.

Det handler om å akseptere og godta hverandre uansett. Godta at vi er ulike, og at vi ikke trenger å være like heller.

Det handler om holdningene våre til hverandre, og hva vi lærer ungene våre.

Tro på deg selv, og vær snill mot deg selv. Husk alle tingene du kan og vet, og hvor bra du er. Kan hende du skal minne deg på det en ekstra gang 😉