Det er mange nye ord som vi kommer til å forbinde 2020 med. Som Kohort. Vi kommer vel aldri til å glemme navn som Nakstad og  Høie. Eller året da det ble tomt for dopapir, og ribbe.

Året da ingen fikk dra på hyttetur, eller på svenskehandel. Hjemmeskole, avstand og avstand. Året da det meste dreide seg om karantene, eller isolasjon, og dessverre også permitteringer og arbeidsløshet. Hjemmekontor ble et nytt tema, både med og uten bukser.

Pinner i nesa og halsen. Munnbind, gratis eller ikke. Året hvor man tilslutt nesten titta rarere på de uten munnbind enn de med.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Det var 365 dager vi klappet oss gjennom. Vi klappet for alle. Vi klappet for alle som holdt hjula i gang i et samfunn som stengte, og krenket de som vi glemte å klappe for.

Året da det ble fokus på de ensomme, og året hvor de introverte følte de hadde fått lykken på døra.

Året hvor klem ble det mest savnede ordet, og det vi savnet aller mest å gjøre. Savn er et ord som hører 2020 til.

Et ord til som jeg tror jeg kommer til å tenke på når jeg tenker tilbake på 2020, er krenke. Å krenke, bli krenket. Året hvor det var inn å bli krenket. Hvor nesten alle ble krenket for noe.

For midt oppi alt av regler og anbefalinger, så følte vi oss krenket. Vi følte oss såret og lei oss over å måtte gi slipp på ting som egentlig ikke er så viktig. Nå snakker jeg ikke om de store viktige tingene som å miste arbeid, være ensom og isolert, psykiske problemer og alt det vonde som fikk så store konsekvenser for folk.

Jeg snakker om å bli krenket for å ikke dra på hytta, for at naboen tok de siste ti pakkene med dorull på kiwi, krenkelse for at butikkansatte og helsepersonell utviste ekstra stor forsiktighet. Krenket på diplom is og Eskimonika, krenket for nisser over skog og hei, krenket for at nissen roper ” er det noen snille barn her “?

Og det morsomste er at de som blir mest krenket, ofte blir krenket på andre sine vegne. De som ropte høyest om å ikke få dra på hytta- hadde ikke hytte. De som ble krenket over stengte grenser til Sverige, var sjelden i Sverige. Men de ble krenket over å miste muligheten. Muligheten til noe som kanskje kunne skje! Krenket over å miste friheten.

Tilslutt så blir vi så krenka over å bli krenka at vi ikke vet hva som utløste den voldsomme krenkelsen.

Kanskje vi skal la oss krenke litt mindre ? Og bry oss om de store viktige tingene.

Kanskje det kan være et ord blant mange som kan ligge litt igjen i 2020.

Eller krenker jeg noen nå ?