Nå har jeg vært hjemme uten jobb og med hjemmeskole i snart et år. Jeg har kjent på isolasjon, som så mange andre det året her. Og fordi jeg har vært syk og ikke kunne være i jobben min, så har jeg også mista mange av de faste holdepunktene mine. Dagene har blitt like, og det har ikke vært noe forskjell på ukedag eller helg.

Attpåtil så har mye av det sosiale nettverket blitt ekstremt snevret inn. Det året har ført med seg mye bra og, uten tvil- og jeg liker også det å leve sakte. Samtidig så har dem få som er mine nærkontakter, blitt enda nærmere. De få som er i min lille kohort, er mennesker jeg ønsker å ha nærme resten av livet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

De har gjort dette året bra på sin måte likevel.

Annenhver uke, når ungene mine er hjemme, så er det annerledes og dagene har et snev av normalitet. Og jeg liker hverdager. Jeg er utrolig glad i dager som er som dem skal, med alt med medfører.

Den bloggen her starta jeg av en grunn. Jeg starta den før Korona og alt kom, og den gang med mål om å trygge andre på at dere er bra nok. Jeg ønsker å kjempe for at alle skal få være seg selv, og det føltes veldig riktig etter å ha kjent litt selv på hva det vil si å være utenfor den A4 boksen som mennesker flest liker seg inni.

Og jeg skal fortsette å skrive. Jeg skal fortsette å fortelle at det kan gå så mye bedre enn du frykter, og jeg skal fortsette å fortelle deg at du er bra nok. For det er så utrolig viktig. Og når du klarer å leve livet ditt- for deg- og ikke alle andre, så får du det så utrolig mye bedre med deg selv. Dermed er du også en helt annen for de rundt deg.

Jeg har lært enormt mye av dere som følger meg, den tiden her. Jeg har åpnet meg mer og mer. Like skummelt har det vært hver eneste gang jeg deler noe veldig personlig, og noen ganger har jeg publisert og så ikke våget å logge inn før flere dager etterpå. For det er skummelt å utlevere seg selv. Det er skummelt å være sårbar og ekte.

Så bare strømmer det inn. Meldinger fra så mange forskjellige mennesker som har opplevd det samme, eller sliter med det samme eller som bare vil si takk. Jeg har fått tatt del i mange stå fram historier, hvor jeg nesten har følt at jeg har vært en flue på veggen underveis- og det er så utrolig rørende og fint å få være en del av.

Jeg har lært at åpenhet er bra. Uansett hvordan vi har det, så er det alltid noen andre som kjenner seg igjen. Vi har så mye å lære av hverandre, og det klarer vi ikke uten å være åpne og ærlig om hvordan vi har det.  Vi kan hjelpe hverandre med å våge å snakke.

Den bloggen her har på en måte blitt mitt hjertebarn, mitt faste holdepunkt, og min “jobb” i en tid uten. Det har blitt litt sosialt og det har ført til at jeg har fått blitt litt kjent med så mange fine mennesker, og at jeg får være en del i deres personlige historier. Det er jeg så takknemlig for.

Jeg tror bloggen rett og slett har redda psyken min litt, i et år som har vært vanskelig på mange måter <3

Med det innlegget her vil jeg egentlig bare si tusen takk. Takk for at dere følger meg, kommenterer og deler, og skriver så fine ting til meg.  Dere har gjort til at denne bloggen, er blitt utrolig viktig for meg. Og dere er blitt viktige for meg.

Sender dere alle en kjempeklem <3