På minstemann. Forkjøla i en ukes tid og med smitten som øker nå , så var det greit med en test. Han grua seg så veldig og var sint for at jeg sendte minstemann i ilden. Men det gikk så bra. Var over på sekunder og ungen syns det gikk mye bedre enn forventet.

Bra opplegg og flinke folk. Raskt og effektivt.

Alle dem skrekk historiene som florerer av den testen, så kan vi berolige med at den gikk veldig fint. Så da er det å vente på svar. Har ingen grunn for å mistenke noe annet enn en forkjølelse, men sikker kan vi jo ikke være før svaret er kommet.

Dager med dyna på sofaen og tv. Det er rart med det, etter at han tok testen så er det jo nesten som om vi kjenner på alle symptomer litt ekstra godt. Selv om vi ikke er nærkontakter eller i karantene, eller kjenner noen med smitte- så vet vi jo at det kan smitte fort og fra butikken for eksempel. Så en liten usikkerhet er det jo, men det er bare å vente på svar.

Det er jo en rar tid.. Jeg klarer ikke helt å beskrive det året her, men rart er et passende ord. Jeg har aldri vært mer hjemme, aldri vært sammen med mindre folk, men heller aldri hatt all den tiden med ungene som i den perioden her. Når det var hjemmeskole og det blir jo mye mer av det i vinter. For ungene mine er forkjøla støtt og stadig gjennom en vinter. Så det kan bli noen spennende måneder.

Imens så setter vi pris på at vi bor her vi bor, og nyter dem stundene vi kan sammen.

Så mens minstemann ligger under dyna, så skal frøken Hansen finne vaskebøtta og så ut på tur .

Vi lager oss en fin torsdag 🙂 Og det håper jeg dere andre gjør og 🙂