Jeg er jo litt opptatt av de gode øyeblikkene om dagen. Er det noe jeg har vært flink til i denne Korona tiden så har det vært å finne gleder. Og det er så utrolig mange av dem, om vi bare ser godt nok. Og om vi bare lar oss kjenne etter.Og nå har jo livet gått litt sakte en stund og det tror jeg mange har satt pris på. Ikke minst ungene.

Og på en sånn god og varm og fin kveld som denne, så er det ingenting bedre enn å sitte ute i fuglekvitter og reflektere litt.

Men så er det den delen som jeg syns har vært veldig rar. Jeg som ikke trodde jeg var noen klemmer i utgangspunktet, har virkelig kjent på savnet av å klemme de jeg er glad i. Da lurer jeg jo litt, på hvor mye berøring gjør med oss mennesker. Og jeg tenker litt på de som er alene, og som aldri får en klem eller får oppleve at noen tar på dem. Eldre mennesker som er ensomme og som opplever at den eneste berøringen de får, er av noen hender med hansker, som også har det travelt. Som kanskje ikke rekker å tenke over hvor godt det kunne være å bli smurt på ryggen, eller føttene. Eller den følelsen av å få en god klem.

Det her er vel noe vi bør ta med oss når hverdagen, som vi kjenner den, kommer tilbake. Kan vi lære noe av det savnet vi kjenner, etter å bli tatt på, og å ta på andre? Jeg trodde vel aldri jeg skulle si det, men jeg innrømmer det nå, jeg er en klemmer. Virkelig!

Jeg hadde aldri forestilt meg at vi skulle være i en situasjon som den vi har vært i nå hittils i 2020. Det er litt skremmende, rart men samtidig tror jeg vi kan komme ut av det med litt mer kunnskap og med noen erfaringer rikere. Når tommelen går opp fra ledelsen i det landet her, så skal i allefall jeg klemme.

Og det kjære venner, det gleder jeg meg til<3