Jeg er en treklemmer.
I disse Korona tider så tar man det man får ..
I dag leste jeg i VG at det finnes et triks for å unngå korona depresjon, og trikset er å klemme trær. Jeg har jo allerede gjort det noen ganger, men lite viste jeg at det var en egen klubb med faktisk 2000 medlemmer …
Så har det noe i seg? Kan det å klemme et tre dekke litt av behovet for berøring med andre mennesker?
Det har Pelle og jeg testet i dag.
Jeg vet at det å klemme berører i alle fall meg veldig, og det er så og si den kjipeste tingen med det viruset her. Avstandsforhold hvor vi ikke får se hverandre og ikke ta på hverandre, og ikke kan jeg klemme venner heller. Jeg syns det er kjemperart å møte noen jeg er glad i uten å gi dem en klem. Og jeg som egentlig ikke er noen stor klemmer… trodde jeg. Det savner jeg mye mer enn jeg hadde sett for meg.
Så dagens utflukt ble å finne trær, som ifølge medlemmene i treklemmeklubben, skulle rope til meg.
Det ropte ikke, men jeg prøvde likevel… Og det er ikke bare å få en 70 kilos lesbe med frozen shoulder oppi et tre. Så den klemmen ble lang og god når jeg først var kommet opp.
Vi gikk etter trær som så litt ensomme ut, selv om ikke alle var like greie og klare for en klem .
Noen var kjempeglade for en klem. Og litt redd for hoggorm…
Så konklusjonen er at det er ikke så dumt å klemme trær. Vi ble i allefall mye lystigere av den utflukten her. Så kanskje dem treklemmer-medlemmene har noe rett i at det kan dempe savn og depresjon.
Kanskje man rett og slett blir litt gladere av en klem, uansett om det er tre? Vi hadde det moro, og sønnen tror aldri han kommer til å glemme den dagen jeg ba han bli med å klemme trær 🙂
Lurer på om trærne smiler litt og? ( Jeg tror i alle fall naboene gliste litt ekstra)
Klem på det du kan 😉 Kanskje det får frem et smil om ikke annet.
