40 år høres så skummelt ut og min venninne sa i går; Åh bare et år til jeg er 40 … Med en ikke altfor positiv stemme.
Men er det så ille å bli 40? Ja jeg syns det var det. Jeg syns det var rart å skulle være plutselig voksen, og jeg kom på alle ting jeg før hadde tenkt jeg skulle være og bli når alderen bikka 40. Det var nok en liten 40 års krise sånn helt i starten, og det er også noe jeg har tenkt at jeg aldri kom til å få.
Men 40 da… Rart å skrive 40 år når hodet føles ut som 30. Noen ganger 19 og forsåvidt. Jeg skulle være gift, jeg skulle være i god form, slank og fin, for i mitt hode så var det enten før de 40 eller aldri. Det var som at etter 40 så var det for sent for alt.
Jeg skulle ha en mye bedre økonomi og jeg skulle ha alt på stell. Jeg skulle ha et ryddig hjem, med ordentlig voksen ting, og voksenvaske flere ganger i uka. For det er sånn ordentlig voksne gjør. Trodde jeg…
Men så sitter jeg her da, og teller dager til jeg er 42. Ikke vunnet i lotto, ikke gift, ikke noe særlig bedre form heller- for jeg liker jo fortsatt å rusle best. Men… Jeg elsker det!
Jeg elsker 40 årene. I løpet av de to årene så har det likevel skjedd noe, og jeg tror voksenheten kom krypende, selv om jeg føler meg like morsom som før. Det har skjedd noe innvendig, langt inni den kroppen her som har levd i et par og førti år nå.
Jeg vet at jeg er bra nok, og jeg er blitt bedre på å si i fra. Jeg er bedre på å stå opp for meg sjøl og si fra når jeg mener noe er urettferdig eller ikke riktig. Jeg tør å være meg .
Jeg tør å skrive det jeg har på hjertet, uten å måtte tenke over hva alle skal mene om det. Og det er så deilig . Det er deilig å være seg selv, og det er deilig å si det jeg før bare tenkte. Det er godt å stå opp for seg selv, og det er godt å ikke la andre få meg til å føle noe jeg egentlig ikke vil føle.
Det er godt å ikke være avhengig av hva alle andre tenker og sier. Og det er godt å si i fra når jeg opplever urettferdighet eller andre ting jeg har på hjertet. Og som dere har skjønt, så er det ganske mye til tider.
Jeg er blitt bedre på å si de riktige tingene til meg sjøl, og til å løfte meg sjøl opp. For jeg er hvem jeg vil være, og da er det ikke så nøye om noen andre ikke er enig i hvem jeg er.
Jeg er ikke redd for å si fra lenger, og jeg lar meg ikke jatte med som før. Jeg er ikke lenger så redd for at noen skal ha en mening om meg eller ikke like meg. Verden er stor, og ingen av oss kan gjøre alle til lags. Men det er himla godt å gjøre seg selv til lags innimellom, og det….
Det er gleden med 40 åra;)
