Tenk bare det å ha muligheten til å snakke. Til å bruke stemmen til å si høyt hva man mener, eller ikke mener. Det å ha muligheten til å rope til ungene når vi ser de er på vei til å gjøre noe de ikke skal, eller noe de kan skade seg på. Det å ha muligheten til å løpe etter for å trøste dem. Til å rope ; Pass deg nå eller vær forsiktig. Eller bare det å si; Jeg er så glad i deg.

Jeg har fulgt mamma på hjul en stund nå, og jeg er stum av beundring over det mennesket der. Mamma på hjul er en ung mamma som dessverre har fått ALS. Hun skriver om livet, et liv hvor hun blir mer og mer en fange i sin egen kropp. Og det er mange ganger tårene renner av innleggene hennes.

Likevel da, med alt hun har å stri med- så er det positive og glade ting. Hun ser det gode i så mye, og det rører meg inn til margen- og jeg tar av meg hatten. Hun vil vise at det er vidunderlige dager selv med en dødelig sykdom.

Er det en blogg du bør innom å lese ( utenom min selvfølgelig ;)), så er det absolutt mamma på hjul sin.

Hun skriver at man må være takknemlig for alle dager man får, selv om de kan være et mareritt å komme igjennom. Og dette kommer fra en som vet hva det vil si å leve et mareritt tenker jeg.

Livet kan ramme så blodig urettferdig, og sykdom går ikke etter hvem du er. Det kan ramme blindt, og hvem som helst. Og er det noe mamma på hjul får igjennom med innleggene sine, så er det å leve alle dager. Til og med de dagene man helst skulle vært foruten…

Og jeg håper at forskning går videre for å bekjempe denne forferdelige sykdommen. For mamma på hjul og for alle andre som har eller har noen som har ALS.