Sorg er rart. Det er vondt og på en måte litt altoppslukende.

Mamma døde på 17 mai.

Etter lengre tids kreft så døde hun. Vi var forberedt men så langt i fra forberedt likevel. Helsevesenet de siste 8 ukene ga oss en enorm utrygghet og det skjedde mye som ikke skulle skje.

Annonsørinnhold

Sjekkliste: Alt du trenger til friluftsferien

Og tiden nå etter, er vanskelig og tøff å håndtere.

I hodet mitt så hører jeg stemmen hennes, som sier- skriv om det. Så da skal jeg prøve på det. Mange mister sine nære og kanskje ved å skrive om det så kan det være flere som kjenner seg igjen, og det kan være en ting som hjelper meg når jeg er så glad i å skrive.

Jeg spiser, sover, bader og gjør ting med de nærmeste hver dag, men jeg er på en måte litt utenfor meg selv. Jeg kjenner at det føles vanskeligere ut å puste, kroppen er i konstant alarmberedskap som den har vært de siste 8 ukene hennes. Alt har dreid seg om hvordan hun hadde det til enhver tid, og det å kjempe kampen for henne. På slutten ble det kampen for riktig behandling og trygghet.

Det er vanskelig å takle i ettertid at sykehuset har gjort feil. Det gjør at spørsmålene er mange ..hva om?

Det er vanskelig å takle at hun ikke lenger er her, og det å bare sende en melding eller ringe hver morgen for å sjekke hvordan hun hadde det, er så uvant å ikke gjøre. Det er så vondt å ikke få snap eller telefon. Det er uvant og stille, og det er som om kroppen min ikke helt vil være med på at dette er sånn det er nå.

Jeg må lære meg å leve uten, jeg må lære meg nye vaner og jeg må lære meg å komme tilbake til samfunnet.

Men det er vanskelig. Akkurat nå føler jeg ikke for å være med noen andre enn de absolutt nærmeste og bare det å gå på butikken er en stor utfordring. Jeg har aldri hatt angst tidligere. Bortsett fra etter skytingen på London, da kjente jeg på litt av det samme. Går jeg inn på en butikk nå, så snører det seg sammen i brystet- jeg blir svimmel og kvalm og uvel. Hver gang jeg har vært på butikken så er det noen som kondolerer eller spør åssen jeg har det, eller snakker om begravelsen. Og det takler jeg ikke. Det er som at ingen ønsker jeg skal få et lite pusterom. Jeg skjønner folk mener det godt, men jeg skulle virkelig ønske meg en butikk tur eller strandtur uten at noen nevner dødsfallet.

Det er også litt fascinerende å se meg selv utenfra og hvordan de kroppslige reaksjonene er. Hvordan kroppen min reagerer på sorg. Og kanskje ved å se det, og å skrive om det, så kan det roe seg litt med tiden. Det sier jo at tiden skal lege alle sår, og etter hvert så vil jeg nok også lære meg å leve med det.

Jeg lever jo med det nå også, jeg bare håndterer det ikke så veldig bra enda…