For litt siden fikk jeg en mail fra en bestemor som spurte meg om jeg var lesbisk og fortalte at barnebarnet hennes nettopp hadde fortalt henne at hun likte jenter. Jeg svarte ærlig tilbake, og fikk et kort svar i retur, hvor det sto at det var bare inni mitt hodet- og hun håpet jeg ville slutte å påvirke unge jenter til å bli lesbiske…

Og her er jo litt av grunnen til alle fordommene tror jeg. Uvitenhet og mangel på kunnskap.

Jeg kan ikke påvirke noen til å bli verken lesbisk, homofil eller heterofil. Jeg kan ikke få andre menneskers følelser til å forandre seg. Fordi vi er som vi er- homo eller hetero- det er IKKE et valg.

Det er ikke sånn at jeg plutselig fant ut at jeg ville være lesbisk. Jeg våknet ikke en mandag og tenkte; Nå skal jeg gjøre noe vilt og bare fortelle alle at jeg er lesbisk. Hurra !

Nei, jeg våknet en dag og skjønte at jeg ikke lenger kunne leve på en løgn. Jeg våknet en dag og bestemte meg for at jeg er verdt å være den jeg er. Jeg er verdt å ha det bra jeg også. Og mine rundt meg er verdt at jeg er ærlig mot dem. Det var ingen hurra opplevelse på noe som helst vis, det var år med usikkerhet og frykt, og det er det skumleste jeg noen gang har gjort.

Her er det da et barnebarn, en ung jente, som vil betro seg til sin bestemor. Hun vil fortelle bestemoren sin , og dele med henne hvem hun er. For en utrolig tillitserklæring det er. Bestemor burde vært så stolt over at barnebarnet har den tilliten og ville dele det med ho.

Så er reaksjonen tilbake at det er inni hennes hode, og at det vil gå over.

Hvor lang tid vil det ta før den unge jenta forteller det til flere? Når den hun stolte kanskje mest på, ikke hører, og ikke aksepterer.

Jeg blir så lei meg, og jeg vil så gjerne fortelle at det ikke er farlig. Homofili er ikke farlig, det er ikke et valg- og det forandrer ikke barnebarnet ditt på noe vis. Om det gjør det, så er det til å være seg selv. Trygg på seg selv, og trygg til å elske noen. Og tenk om hun attpåtil har sine folk i ryggen <3

Fordi, i en verden som er både skummel og vanskelig- så er ting utrolig lettere om man i det minste kan være seg selv. Det er så mye en ung jente skal lære og oppleve, og takle- og på toppen av det hele så skal hun takle familie som ikke godtar henne som hun er og..

Åpne hjertet litt, og vær deg tilliten verdig. Kunnskap kan læres…om man bare vil..