Ofte så hører jeg den strofa, ikke så mye om meg selv, men mest om andre, men jeg vet at det gjelder meg selv også. Ved å ha fibromyalgi så tåler jeg lite stress. Fysisk stress er en ting, det gir vondt, og det kan jeg takle på et vis. Men psykisk stress gjør meg uvel og rar i hodet og kropp, og det er jeg ikke like god på å takle. Det kommer med hjertebank, tåkehjerne, vanskelig å konsentrere seg og en generell uvelhetsfølelse og sykdomsfølelse. Det er vanskelig å forklare, men jeg er rimelig sikker på at mange skjønner hva jeg mener her. Og de dagene, da er jeg hjemme, og det er ingen som ser hvordan jeg har det. For tross alt, så er det bare psykisk …..

Er det egentlig bare et “bare”?

Jeg er blitt veldig bevisst på hvordan det psykiske og fysiske spiller på lag med hverandre. Når ikke sinnet har det godt, så har ikke kroppen det godt heller.

Jeg har jobbet i helsevesenet i mange år, og har mange ganger hørt folk si om pasienter ; Det er ikke så farlig, for det er bare psykisk. Og den strofa syns jeg er vond å høre. I den setningen så ligger det et budskap om at det bare er å ta seg sammen, og at det egentlig ikke er så farlig. Og det skremmer meg litt. Det psykiske henger sammen med det fysiske, og omvendt. Poenget er at pasienten er syk, og han/hun trenger hjelp, uavhengig av grunn.

Er det fortsatt så skambelagt å ha psykiske problemer? Vet vi fortsatt så lite om hvor mye kropp og sinn  hører sammen? Vi er ETT helt menneske, og alle deler ved oss hører jo sammen og har et samspill med hverandre. Er det ubalanse et sted, så forplanter gjerne det seg videre til andre deler. Og det er jo egentlig ganske logisk.

Jeg merker jo selv hvor mye verre kroppen blir i tunge stunder, og i den perioden før jeg våget å være meg selv.

Men nå er jeg klar for en ny hverdag, og jeg gleder meg 🙂 I dag er det skolestart, og trøtt i trynet, men klar for ny kunnskap om psykisk helsearbeid. Det her blir en bra dag.