Å tørre å be om hjelp, er vanskelig for dem fleste. Også er det sånn at de fleste rundt som er glad i oss, dem ønsker jo å hjelpe. Om noen av mine nære trenger hjelp, så håper jeg jo inderlig dem sier fra. Det er noe med en klem, og litt selskap og trøst når det er vanskelige tider. Noen å bare holde i hånda.
Som kan minne deg på at det kommer bedre tider, og at det vil bli bra igjen. Som kan si at dem er ved din side så lenge og at det er lov å kjenne på det kjipe . Og som kan gi deg en tupp i baken når du trenger det.
Hvorfor skal det være så vanskelig ? Alle trenger vi noen som orker oss akkurat som vi er. Livet er nå sånn at vi har både gode og dårlige dager. Å dele glede er enkelt , men å dele sorg og tristhet er verre. Kanskje fordi man føler seg så naken ved å vise sider som viser den helt innerste oss?
Men jeg tror, at ved å dele dårlige dager og å være sårbar- så tror jeg at nære relasjoner blir enda nærere. For det er noe med å få lov til å være den som trøster også. Det er noe med å få lov til å være den som gjør dagen til noen andre litt lettere. Det er en god følelse å få være den noen du er glad i , betror seg til og å få være den som noen sier sine innerste tanker til.
Jeg tror vi føler oss bedre tatt vare på, og får bedre omsorg med at noen tilbyr seg frivillig. At noen faktisk orker å tenke at , nå tror jeg ho trenger meg. Og stole på den følelsen. Vi er blitt et ekstremt egoistisk samfunn hvor mange bryr seg mest om seg selv og sitt. Og med en så hektisk hverdag som vi har, så er kanskje det noe av grunnen. Også skal vi vel helst ikke bry oss med hverandre? Redd for å tråkke over grenser og redd for å bry oss for mye…
Jeg tror kanskje vi skal det. Vi skal bry oss når andre har det vondt. Vi skal stole på magefølelsen og spørre hvordan det går, og tåle å høre det ærlige svaret. Kanskje du ender opp som noens lyspunkt i ellers mørke dager?
Med situasjonen vi står i nå med Korona viruset rundt, så er det kanskje ekstra vanskelig å se hverandre. Jeg får noen meldinger innimellom av mennesker som trenger noen å snakke med. Oftest mennesker som kjenner seg igjen i min situasjon og som føler seg alene med tanker og sorg, frykt og redsel. Jeg kjenner meg jo igjen, og på en eller annen måte så har vel de aller fleste kjent på tunge kjellertanker som har virka håpløst å komme seg opp av.
Men så kommer det en du er glad i, og gir deg en klem. Eller spør. hvordan du har det. Og da syns jeg du skal svare ærlig.
For å ha noen mennesker som virkelig kjenner deg, og som orker deg – Alle dager, det er vel livet på sitt aller beste <3 Kanskje vi bare må våge.. Våge å si i fra…
Og våge å spørre..
