Sommeren i år ble egentlig langt annerledes enn planlagt. Mamma døde på 17 mai. Jeg viste jo at ho var alvorlig syk men tanken var ikke hos meg at vi ikke skulle få en sommer til. Så vi planla egentlig alt etter hennes sykdom. Vi skulle til Spania i Mai også skulle vi bruke resten av sommeren hjemme i nærheten av ho.

Men så skjer livet. Ofte mer brutalt enn vi ønsker. Og dagene etter må vi bare stå i.

Noen ganger så ser jeg sorgen min litt på utsiden og blir litt fascinert av hvordan jeg reagerer. Og sorgen min har vart lenge, lenge før hun døde også. Når kreften ble det som kontrollerte hverdagslivet vårt, så tror jeg sorgen for alvor startet.

I morgen er det 2 mnd siden. På den ene siden føles hun fortsatt levende, på den andre siden så føles det som om det er hundre år siden.

Men sommer har vi, og vi bruker den hjemme. Med familie, med unger og med båtliv. Været får vi ikke gjort noe med, dagene kommer og går så er det opp til oss å gjøre det beste ut av ting. Og det syns jeg vi klarer .

For samboeren min, ungene og dyra våre gir mening hvert sekund og hvert minutt av livet. Vi har bra folk rundt oss som bidrar til gode og fine dager og vi koser oss hjemme sammen.

Selvfølgelig skal vi leve så godt vi kan videre. Det tar bare tid til å venne seg til det nye livet..

Det livet som er uten mamma.