Vi mennesker er rare. Og vi er sosiale. Stort sett. Til og med jeg som ikke er den mest sosiale kjenner på ensomheten nå om dagen. Jeg har kjent på angst symptomer og redsel, og gjør det til tider enda. Men jeg tror det er en sunn og naturlig frykt jeg kjenner på. Jeg føler at vi er litt alene i flokk, uten å kunne være fysisk sammen om det.
Vel, de av oss som holder seg hjemme og for seg selv i allefall.
Det er mange som ikke følger rådene. Som må være sosiale og som ikke klarer tanken på å ikke se andre mennesker. Eldre mennesker som fortsatt samles på kafeer og barn og ungdom som treffes. Noen i smug. Venner som ikke klarer å la være å treffe hverandre. Hvorfor er det så viktig for oss å treffe andre mennesker ?
Er det fordi vi ikke får lov som gjør det ekstra attraktivt, eller er det at tanken på å være alene er for tung ? Vi er vant med mye ytre stimuli til enhver tid, og kanskje tanken på å være alene er for tung, nettopp for da blir det fokus på en selv.. Det tror jeg kan være vanskelig for mange.
Det var det en tid for meg og. Det var jo en helt annen setting, men jeg kan jo tenke meg at det kan ha noen likhetstrekk. Jeg var sammen med andre hele tiden i en periode jeg hadde det veldig tøft , for å slippe å tenke på meg og mitt. Det var mye enklere å la tankene få konsentrere seg om andre mennesker. Og det finnes mange som har det sånn , og som nå skal bli tvinga til å være alene.
Mulig vi skal tenke litt nytt. Det er vel ikke et menneske i Norge som ikke har fått med seg at rådene er å unngå sosial kontakt, i alle fall med flere, og så langt det går holde seg hjemme. Og nettet flommer over av eksempler på mennesker som gjør alt annet enn det. Skiløyper og populære turområder flommer over av mennesker i alle aldre og til og med utepilsen var det mange som tok sammen nå. Og hvorfor ? Alle vet jo nå hva vi blir bedt om. Og hvorfor…
Kan det være at de som ikke klarer å være hjemme har en grunn til det? Kan det være at det er for tøft å håndtere for mange ? Ensomme eldre som føler seg avhengig av det lille nettverket dem har, og som kanskje ikke har like lett for å holde kontakten med andre med nymotens elektriske duppeditter. Ungdom med utfordringer, enten med seg selv eller med foreldrene og som faktisk har det verst hjemme. Kanskje noen av de, med å bryte retningslinjene, til og med prøver på et rop om hjelp? Er det der vi bør tenke annerledes?
Jeg snakker nå ikke om de som absolutt må dra på hytta eller som rett og slett gir faen, for det er nok mange av dem og. Og der er det rett og slett bare å skjerpe seg! Men i mylderet av mennesker så glemmer vi kanskje at det er mange skjebner.
Om du vet om en som gjør det motsatte av hva han skal i disse tider, kanskje du kan våge å tenke litt annerledes? Er det noe i han eller hennes situasjon som gjør at vedkommende faktisk ikke klarer å være hjemme hele tiden?
Alt dreier seg om dette viruset om dagen. Det er nesten ikke plass til andre nyheter og det er der fokuset til de fleste ligger nå. Og sånn kan det være en stund framover. Hva da med de som sliter fra før? Ungene som er utrygge hjemme, og som nå ikke får en eneste pause fra å være redd. Eller voksne som sliter så med angst og som er redde for å være alene. Mennesker som får hele livssituasjonen sin snudd opp ned med tanke på økonomi og utrygghet for framtiden. Det her får store ringvirkninger i form av at vi ikke ser dem. Vi ser ikke bak Corona viruset. Men de er der fortsatt.
De som hadde det vondt og leit før det her skjedde, har det nok mest sannsynlig ikke noe bedre nå. Mulig dem er blitt enda mer usynlig bare …
Kanskje vi skal bry oss istedenfor å kjefte? Viruset skaper mye frykt og engstelse og vi får vel alle noen reaksjoner på det, og opptrer muligens ikke alltid like rasjonelt. Og når vi er redde, så blir det lett å bruke pekefingeren. Og vi som følger rådene , blir provosert av de som ikke gjør det. Vi kjenner jo isolasjonen på kroppen vi også. Alle kjenner på det. Og kanskje er det de som ikke gjør det de skal, som kjenner mest på det ?
Jeg vet ikke, men jeg tenker det er verdt å ta med i diskusjonen og tenke litt over . Er vi så blindet av Corona viruset at vi ikke ser mennesker som sliter foran øynene på oss ? Kan det være at noen av de trenger at vi ser dem ?
